Jeg sykler en del, men vi snakker ikke om noe avanserte greier. For å plassere mitt nivå først som sist, syklet jeg Grenserittet på 4,47. MEN jeg syklet Grenserittet på 8 mil og det er jeg fornøyd med. Sykler mye alene og da blir det liksom ikke så veldig sus over treningen. Jeg er vel ikke noen stor tilhenger av å ha det vondt i flere timer og synes makspuls er oppskrytt. I tillegg har jeg blitt så ufattelig pysete på stier og gjørme at jeg skjønner i grunn ikke hvorfor jeg sykler ritt. (4 ritt i min 1 år lange rittkarriere) Men jeg har alltid vært glad i å sykle og følger litt med på sykkelrelaterte ting. Og det er nå jeg kommer til poenget mitt, via Ole Chr Fagerlis (sykler veldig mye veldig fort) twitring, kom jeg over den superfestlige bloggen til samboeren hans. idapiapaatur. Les den og le!
Her er jeg ved start i Strømstad:
Jeg syklet i pulje 19 og ble merkelig nok ikke siste i min pulje.Tror jeg med den strålende tiden på 4,47 har seedet meg til siste pulje neste år ;)
I går var vi ute og syklet med Øyvind og Line. Vi prøvesyklet Nesodden på langs som går av stabelen til søndag. Dette er bare 2 mil med en del gjørmete sti, som jeg altså er ubrukelig på, så jeg har faktisk ikke noe ambisjon om å slå Line som i fjor syklet på rundt 1time. Øyvind syklet bak meg og pushet meg (dette klarer du Kari, tråkk på!, nei, ikke gå av!) mens Line fløy gjennom løypa som en annen luftmadrass. Drar nok fra henne oppover, men klarer nok ikke å ta igjen det jeg mister i stipartiene. 1 time er jo en snittfart på 20km/t. Hjelpes meg. Uansett, dette var etter sykkelturen i går:
Bandasjen kom ikke som er resultat av tøff sykling (selv om jeg klarte å få noen til å tro det). Dette er et resultat av en mopeds brutale møte med en bil i motgående retning. Og på den mopeden satt jeg. Maaange år siden, men bruker det stadig vekk som unnskyldning likevel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar