Iskrigerne

I en alder av 48 år, har jeg vært på min første ishockey-kamp og da synes jeg det er en rett og en plikt å skrive et blogginnlegg om det.

For først å ta to ord om hva som gjorde at vi det i hele tatt havnet på ishockey-kamp, var at vi har fulgt med på Iskrigerne siden sesong 1, og har vel blitt en av våre favoritt TV-serier. Vi digger Iskrigerne. "Vi" er i første rekke Haakon, Fredrik og jeg. Vi ble da enige om at Haakon og Fredrik skulle få billett til ishockey-kamp i kalendergave. Plutselig kom forslaget opp om at jeg også skulle være med, og vips så var vi 3. Med to relativt kritiske tenåringer i hus (dvs kritiske til sin mor), ble det en del kommentarer i løpet av kvelden.

Etter å ha fulgt såpass nøye med på Iskrigerne, startet moroa allerede utenfor Jordal der hvor bommen står. Vi humret godt over den episoden hvor Bonsak (med ny bil) ikke fikk tilgang til bom-nøkkelen av sirkusdirektør Kjær. Jeg kom i skade for å snakke om denne episoden med litt for høy stemme og fikk umiddelbart korreks fra eldstemann. Trengte ikke snakke så høyt liksom. Så kleint.

Da vi kom til døra, spør dørvakta meg: "Er du Lørenskog-supporter eller Vålerenga-supporter?"
"Tja, si det" sier jeg. "Ikke Lørenskog hvertfall". Bakgrunnen for dette svaret var at dette var jo min aller første ishockey-kamp, og jeg ser ikke akkurat på meg selv som noen supporter av noe slag. Men når jeg fikk tenkt meg om, ville jeg jo at Vålerenga skulle vinne. Vi ble da geleidet videre slik at vi kunne sitte på "riktig" side. Da jeg snudde meg for å gå videre, så jeg to gutter som sto og himla med øynene. "HVA VAR DET FOR ET SVAR??!" "TJA, SI DET???!"  Dette gikk ikke ubemerket hen, og jeg må vel i etterpåklokskapens lys, tåle ørlite kritikk for denne.

Da vi kom til riktig inngang, ble vi igjen spurt om vi var Vålerenga-supportere. Jeg klarte kanskje å forbedre svaret mitt litt, for det ble "vi sier det." Det kom riktignok ramsalt kritikk fra han på 17, også for denne bemerkningen. Er ikke så lett å gjøre alt riktig.

Å være på ishockey-kamp er veldig gøy. Det er mye action og mye å følge med på. Det var moro å se gutta live, og vi kunne raskt konstatere at materialforvalter Roar var på plass i sitt faste vindu. For oss ihuga Iskriger fans, var dette veldig stas. Det var riktignok umulig å se hvem som var hvem på isen, men heldigvis står navnet på ryggen. Det er riktignok 2 stk Csiszar, men sånn er det med 2 fettere på samme lag. Og bare en av dem er kaptein.

En av kveldens mest hektiske jobber, må vel være han som skrur musikken av og på, for du verden så rask han var til å trykke på musikk-knappen så fort klokken ble stoppet. Hvilket den ble hele tiden. Jeg tror nok Vålerenga prøver å være nytenkende og kreative, men dette gjelder ikke musikken for å si det sånn. "Hold the Line" med Toto kan vi vel si har gått ut på dato (unnskyld P4 - vet dette er en favoritt for dere). Musikk kan også være forklarende, jeg skjønte kjapt når det var utvisning bortelag. Da ble det spilt litt sånn (unnskyld meg) latterlig musikk.

Tilbake til klokka. Den ble som sagt stoppet - hele tiden. Så 20 minutter er ikke 20 minutter, den er 40. Dermed ble det en lang kveld på Jordal, men tiden gikk faktisk ganske fort. Mye fortere enn Vålerengas fotballkamper, for de kan være laaange. Nå har ikke vi vært på fotballkamp på mange år, men vi var jo ganske ivrige en sesong eller to. Nå fikk jeg litt igjen for det. Jeg vil påstå at overføringsverdien fra å være Vålerenga fotball-supporter til å være Vålerenga ishockey-supporter er veldig høy. De samme sangene, den samme utskjellingen av motstanderen og den samme banninga. Hvilket i grunn er ganske fornøyelig.

Vi fikk også et lite glimt av sirkusdirektør Kjær og botsjef Glenn (den tittelen forsvant kanskje samtidig med 2. keeper tittelen), begge trygt plassert på tribunen. Et lite intervju med Svenna i pausen ("ække ballllet vi driver med"), var også artig - godt det ikke var på engelsk ;)

Best av alt, Vålerenga vant 4-1 mot Lørenskog.

Ser at kampreferatet jeg her har skrevet, kan oppfattes som noe mangelfullt, men jeg har nå hvertfall fått med meg resultatet.

Til slutt må jeg få komme med et lite hjertesukk, og det er hvor dårlig stelt det er med ishallen Jordal. Jeg visste det sto dårlig til, for det har jo Kjær vist oss på TV, men synes likevel det er trist at ikke Oslo (og Norge forøvrig) har bedre og nyere ishaller enn dette. Tenker også på at spillerne kan pådra seg større skader i denne hallen (og sikkert mange andre haller) på grunn av hardt vant. Akkurat her må jeg si meg enig i Jonas Opøyen:"Jeg synes det er rart at vi i Norge, som vanligvis har fokus på sikkerhet, ikke retter oss etter internasjonale regler"

Lykke til videre, Iskrigerne :)

Terrengløpetur

Jeg har i det siste fått litt dilla på å løpe i terrenget. Med å løpe, mener jeg stort innslag av å gå - med terreng mener jeg stier i Østmarka. Har funnet en runde som er helt super for meg. Den er på ca 7,5 km og går for det meste på stier. Stiene er relativt krevende i den forstand at det er mye røtter, steiner og endel oppover. Dette passer meg veldig bra, for da må jeg gå en del, prøver likevel å gå fort. Dette gjør at jeg holder pulsen oppe, men ikke for høy, Mesteparten av turen foregår da i sone 3 (83-87) og det her jeg liker meg best. Så fort jeg begynner å løpe på asfalt, går pulsen helt bananas og det blir bare tull og tøys. Dette har sikkert en sammenheng med at jeg er elendig til å løpe så da passer det meg midt i blinken og måtte gå litt innimellom.

Nå må det jo også sies at været har vært på min side (på alles side egentlig) og det har vært helt nydelig å være ute. Jeg har kun løpt i langermet genser, og det har vært akkurat passe. Jeg har også gått til innkjøp av nye terrengløpesko. Nytt utstyr er motivasjon i seg selv! De er fra merket Mammutt og er i Goretex. Jeg leste i ettertid at man ikke anbefaler Goretex til terrengløping. Dette fordi vannet siver inn, men ikke ut, samt at de er mer stive og noe tyngre. Dette sier jeg meg delvis enig i. Da jeg plumpet ute i myra merket jeg overhodet ingenting, ble ikke våt i det hele tatt. Veldig digg. Det at de er stive, er jeg imidlertid helt enig i. Håper de går seg litt mer til, for det er i stiveste laget. Etter 1 time og 15 minutter er jeg veldig glad skoene snart skal av.

Nå har jeg løpt den samme runde tre ganger og håper jeg kan løpe den mange ganger til i høst. Da jeg løp den første gang, var jeg veldig fornøyd med egen innsats, og kunne nesten ikke skjønne at det var mulig å løpe så mye fortere. (mye stein og røtter gjør det vanskelig å løpe). Etter å ha løpt den et par ganger til, skjønner jeg at jeg tok skammelig feil og at hele løypa fint kan løpes fortere om man har trent litt.

Jeg logger turen på Strava, vet ikke hvor lurt det er, men jeg prøver kun å se på egen innsats (og ikke alle andres). Det var da jeg fikk en aha opplevelse på min elendige innsats. På rutens første del ligger jeg nå på en fin fin 30. plass (av 33) - 7 minutter bak bestemann (eller det vil si kvinne, orker ikke å se på tiden til mennene også). På rundens andre del, ligger jeg på 12. plass (av 15). Prøver som sagt og ikke la meg distrahere av dette, jeg er jo elendig til å løpe.

Her er noen bilder fra dagens tur:

Ny jobb!

Fikk det for meg at jeg skulle bruke bloggen til å fortelle om min nye jobb. Skjønner at det er sånn passe teit, men jeg fikk det altså for meg. Husker nemlig at John Arne Riise bestemte seg for å annonsere sin nye, indiske fotballklubb på konas blogg. Synes jo det var rimelig spesielt, men han ville vel sikre konas besøksstatistikk. Så da tenkte jeg: "kan han, kan jeg." Eller det vil si, jeg tenkte at "det kan jeg da søren meg gjøre på min egen blogg" Som sagt så gjort.

Det hele startet med at jeg fikk en telefon. Han trengte ikke si spesielt mye før jeg skjønte at dette var en spennende stilling. Jeg har trivdes veldig godt med å jobbe med dagligvare, men har likevel savnet storhusholdningsmarkedet nå og da. Etter noen intervjurunder, ble jeg altså den heldig utvalgte, og jeg gleder meg veldig. Når jeg først skal tilbake til storhusholdningsmarkedet, skal jeg til den beste. 1. oktober er jeg på plass som senior kjedesjef i Nortura Proff.

Har allerede hatt glede av å treffe mine nye kollegaer et par ganger og jeg er sikker på at jeg kommer til å trives, for dette virker som et bra team! Dessuten får jeg jobbe med mat og har en drøss med kokker i temaet. Noe så stas.

Nortura Proff gjør også mye bra på sosiale medier, og kan følges på Facebook, Instagram og Twitter. Sjekk gjerne norturaproff.no

Må også slå et slag for deres nye konsept, "stykkevis og delt" som handler om å utnytte ressursene fullt og helt. Ressursene i denne sammenheng er oksen, svinet, lammet osv. For å sitere nettsiden til Nortura Proff: "Bevisstheten rundt det å utnytte dyret har rett og slett blir trendy." Sjekk gjerne stykkevisogdelt.no

Nå skal jeg først ha noen få dager fri - da skal jeg kose meg maks!

Våttkort

Hei
,
Det blir mye av det våte element om dagen. En ting er å bade/svømme i 28 grader på Lambertseter Bad, en helt annen ting er å kave i sjøen i 16 grader - fullt påkledd. Det var det siste jeg prøvde i går.

Jobben min (som jeg snart slutter i, men mer om det senere), arrangerte nemlig kajakk-kurs for ansatte. Dette var en mulighet jeg ikke kunne si nei til.

18 mer eller mindre spreke kollegaer stilte opp på Solvik Båthavn i går kl 16. Været var upåklagelig, sjøen stille og fin. Vi fikk en kjapp innføring i kajakkens grunnleggende greier så bar det ut på sjøen. Der øvde vi oss på ulike manøvreringsøvelser. Deretter padlet vi videre utover sjøen og endte til slutt ved Veritas (sånn omtrent). Det var ganske uvant, så jeg kjente at jeg ble ganske fort sliten. Dessuten var det vanskelig å holde båten på rett kjøl og måtte stadig vekk ta sånne justeringstak (nå heter det ikke justeringstak, men jeg husker ikke hva det heter)

Vi endte opp i en liten bukt der vi fikk beskjed om å øve på kameratredning. Instruktøren forklarte oss hva vi skulle gjøre og det gikk med gru opp for oss at vi måtte ut i vannet. Min umiddelbare kommentar var: "Er du sprø?" Men det var han dessverre ikke. Vi gikk sammen to og to, og Josefin og jeg endte opp med å øve sammen. Jeg sa jeg kunne gjøre det først, og Josefin og jeg gikk raskt gjennom oppgaven før jeg kastet med rundt i vannet. Det var så kaldt at man får nesten litt sjokk med en gang. Da jeg fikk hodet over vann og manøvrert meg bort til kajakken til Josefin, satt Josefin i sin kajakk og hikstet av latter. Må vel innrømme at jeg ikke helt forsto hva hun synes var så inmari morsomt, men hun lo og lo og lo. Så da måtte jo jeg le også. Så da lo vi enda mer. Så sier hun mellom hikstingen:"du tappade din møsse" (Josefin er svensk, men det skjønte dere vel) "Hva?" sier jeg. "Du tappade din møsse", så pekte hun ut i vannet. Da forsto jeg at jeg hadde mistet luen min i rundturen. Og så lo hun enda mer. "Men drit nå i den lua," sier jeg "jeg vil opp i kajakken." Så fikk Josefin manøvret min båt inntil sin. Etter mye om og men, fikk jeg hoppet opp på kajakken min og ålte meg fremover. Det var altså så tungt! Josefin skulle hjelpe til med å holde min kajakk stødig. Det klarte hun vel sånn noenlunde, for vips ramlet jeg uti igjen. Og vi lo og lo. Da begynte jeg å bli klar for å komme meg opp i kajakken, hoppet opp igjen, og denne gangen klarte jeg å åle meg opp i sittegropa mi (eller brønn heter det vel). Herregud, så slitsomt! Særlig med all den leingen.

Så var det Josefin sin tur. Da var vi kanskje litt bedre forberedt, for dette forsøket gikk relativt greit. Josefin kom seg greit opp i kajakken igjen. Josefin fortalte etterpå at hun ble så overrasket over at jeg bare hoppet ut i vannet uten å betenke meg, at det var derfor hun ble så lattermild. Hun hadde vel kanskje tenkte at jeg skulle nøle og drøye litt, slik at både hun og jeg slapp. Nøling og drøying ligger ikke for meg, så da ble det slik, og Josefin innså i det øyeblikk at hun også måtte til pers, og så lo hun bare av det. Litt av en kamerat må jeg si!

Etter dette padlet vi rett til land, våte som katter. Vi skiftet til tørt toy (i den grad det var mulig å bli tørr, det var jo ikke akkurat en garderobe vi hadde til rådighet, men et toalett). Håndtørreren ble brukt til hele kroppen for å si det sånn.

Til slutt var det utdeling av våttkort og en fornøyd og kald gjeng dro på Dolly Dimples. For en artig kveld!

Nytt på kursfronten

Hei


Dette er noe jeg har tenkt på i flere år, og irritert meg litt over at jeg ikke får til. Nemlig å crawle. Jeg har prøvd flere ganger i basseng - helst når vi er i utlandet og jeg ikke så redd for å dumme meg ut. For det er jeg ganske sikker på at jeg gjør - dummer meg ut. Den crawlingen ser ikke bra ut - det er jeg temmelig sikker på. Frenetisk plasking med armer og ben og en pust jeg ikke forstår noenting av.


Jeg har derfor i lang tid tenkt at jeg skulle melde meg på kurs, men aldri fått meg til det.Tror jeg må sende en varm tanke til min nabo, for jeg nevnte det for henne og hun sa: "meld deg på!" Det var i grunn det som skulle til. Synes også det var litt dyrt, rundt 2.500,- for 10 ganger. Men hoppet altså i det, hvilket jeg er veldig glad for.


For noe så moro! Det har allerede vært tre kurskvelder hvor jeg var bortreist på en av dem. Jeg har det kjempegøy og tror faktisk jeg må kalle det ukas høydepunkt. Vi har riktignok ikke lært å crawle ennå, men her må det bygges sten på sten. Såpass har jeg skjønt. Enn så lenge ligger vi mest i vannet og gjør ulike øvelser, men jeg skjønner at det har en hensikt og ting må øves på. Jeg måtte flire litt sist, for da skulle vi øve oss på å rulle fra mage til rygg i vannet. I det jeg snur meg rundt, klarer jeg å vri ryggen såpass mye at instruktøren lurte på hvordan jeg i det hele tatt fikk det til. Poenget er at man skal være ganske "stiv" i ryggen når man gjør denne øvelsen, mens jeg lå der som noe jeg antar lignet en banan. Da tenkte jeg at det er fordi jeg er såpass glad i å leke i vannet, svømme langs bunn, svømme gjennom bøyler under vann eller what ever. Da har jeg sånn fin sving i ryggen, men det passet ikke helt i denne øvelsen. Synes ikke jeg heller kunne si at det var fordi jeg gjør sånn når jeg leker i vann


Det er en liten gruppe deltakere og instruktørene er kjempesøte, superflinke og spruter av energi. Det er en salig blanding av damer (og en mann) i ulike aldre. Antar det må være litt av et syn. Godt bassenget er stengt for andre.


Håper at jeg får tid til å trene utenom, for det sier de er viktig. Det minner meg på at jeg samtidig må rose tilbudet OBOS har til medlemmer på Lambertseter Bad. På lørdager og søndager når det er publikumsbading, er det halv pris på inngangsbilletten for OBOS medlemmer. Da betaler jeg 40,- for å svømme (20,- for barn). Det er et knakende godt tilbud!


Jeg håper at jeg snart beherske kunsten å crawle, gleder meg allerede til neste gang!

Snarvei er og blir noe tull

I dag var planen å ta en ganske rolig og halvlang sykkeltur. Akkurat det vil jeg si jeg fikk til. Rundt 3 mil og pulsen bikka sjelden 80%.

Planen var å bruke  rundt 1,5 time for hele gjengen skulle til Holmenkollen for å teste Zip Linen som er der (eller Zip Hopp som faren min sier). Dvs gutta skulle teste, fattern og jeg skulle stå trygt på bakken å se på. Fatter´n hadde i grunn nok med det. Planen hans var å ta bilder, men det ble det vel så som så med. Nok om det.

Tilbake til at jeg måtte forte meg litt, jeg fant ut at jeg skulle ta en snarvei gjennom skogen. Akkurat her hadde jeg ikke syklet før, men regnet med at det ville gå greit, jeg visste jo sånn omtrent hvor jeg skulle endre opp.  Det gikk ikke så greit. Det ble for vanskelig å sykle (hvertfall for meg) og jeg var også usikker på om denne stien egentlig endte opp der jeg trodde den skulle ende opp. Fortsatte ganske lenge, før jeg bestemte meg for å snu. Deretter var det tilbake på den vanlige veien, og inn den vanlige stien (turveien). Da så jeg hvor "min" sti ville ha kommet ut og jeg ble selvfølgelig nysgjerrig på hvor nære jeg hadde vært på snarveien min. Dette finner man jo ut av når man bruker Strava så da jeg kom hjem, sjekket jeg nettopp det. Her kan dere se:

Ser dere den streken midt på bildet som nesten møter den andre streken? Der snudde jeg! Er det mulig? Hvor langt kan det være? 200 meter eller noe? Sjukt. Koko.

Dermed ble det til at jeg brukte nærmere 2 timer på turen. Hadde også bestemt meg for å ta en annen snarvei (som jeg faktisk kan). Vet at den er veldig "rufsete" så det ble trilling omtrent hele snarveien - og da går det ikke fort vettu. Da jeg skulle sette meg på sykkelen igjen, klarte jeg på et merkelig vis å vikle leggen inn i alle taggene på tannhjulet. Det føltes hvertfall sånn. Slik ser leggen ut i kveld:

Det gjør faktisk ikke vondt, men så har jo den leggen vært ute en vinterdag før.

Livslange bånd

Hei,

På fredag var jeg hos en gammel kompis for å planlegge russejubileum som vi skal ha senere i år. Det begynner nå å bli noen år siden vi var russ :)

Det som jeg synes er så flott, er at vi fremdeles er en sammensveiset gjeng. Vi er jo ikke sammen til daglig, og noen av dem har jeg ikke sett på mange år, men vi er så fornøyd med å være sammen igjen.

Egentlig synes jeg det er litt rart, for i utgangspunktet har vi ikke annet felles enn at vi gikk på samme skole da vi var 16-18 år. Noen av dem gikk jeg på skole med bare da, mens noen av de andre kjente jeg fra før. Vil si at perioden 16-18 år er en ganske liten del av livet, men likevel knyttet oss sammen med livslange bånd. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle jeg var russ sammen med, dette er først og fremst de jeg var på russebuss med.

Det blir selvfølgelig mye mimring på slike kvelder, jeg tenker også at de som på en eller annen måte fikk et stempel i russetiden, må få slippe det stempelet mange år etterpå. Ting forandrer seg tross alt. For meg er denne mimringen utelukkende positiv, vi hadde det gøy og passet godt på hverandre.

På planleggingskvelden på fredag var vi 5 stykker. Vi merker jo at vi blir eldre, for her måtte vi ha godt leselys, og minst 3 brillepar kom frem i løpet av kvelden. Men like blide - det skal vi ha. Og like engasjerte. Vi vil jo ha en heidundrandes fest senere i år!

Som tiden flyr!

Nå har det altså gått over ett år siden jeg la ut noe innlegg her. I grunn ganske pinlig, men jeg skylder på trege PC´er og ønsker meg en Mac der alt går superfort. I dag bruker jeg egentlig bare iPad hjemme, trenger ikke PC. iPad er imidlertid klønete å skrive på, så da må jeg frem med dette dråget. Dette dråget er forøvrig et røverkjøp med omvendt fortegn. Mann kjøpte den brukt av sønn fordi sønn skulle ha seg ny. Da så han sitt snitt til å selge den gamle PC´en til sin temmelig lite PC erfarne far som igjen ga den i julegave til meg. Den eneste som kom godt ut av den dealen var vel sønn. Han solgte en brukt PC til en altfor høy pris og jeg endte opp med PC jeg stort sett klager på.

Nuvel, nok om det. Nå har det seg slik at yngstemann i huset har fått i oppgave å lage en blogg på skolen. Har hjulpet ham litt i gang med dette arbeidet, og vips fikk jeg lyst til å børste støv av min egen blogg også. Han skriver og vær og vind - bokstavelig talt. Jeg skriver også om vær og vind, men ikke fullt så bokstavelig.

Bloggen hans finner du her:

http://vaerogklima.blogg.no/

Tror ikke han er spesielt fornøyd med at jeg markedsførere bloggen hans på denne måten, men da kan jeg jo trøste ham med at det tross alt er veldig få som vil få det med seg via denne bloggen :)

Det eneste jeg vil si om været sånn helt avslutningsvis, er at mai 2015 har vært freaking kaldt. Jeg har flere ganger kalt det "den grønne vinteren." En kveld vi var ute og kjørte, viste temparaturmåleren 4 grader. Da må du begynne å lure vettu. Senest på søndag tok jeg med meg lue til byen fordi det var så surt og kaldt. Den fikk jeg bruk for!