fredag 5. oktober 2012

Ut på tur - aldri sur (?)

Her i våres begynte vi med noe veldig hyggelig. Hver mandag møttes vi rett borte i gata og syklet en runde sammen. Denne runden var stort sett Nøklevann rundt, en kjempefin runde på ca 16km. "Vi" i denne sammenheng var mammaer og pappaer i klassen til minstemann.Noen ganger var vi tre og noen ganger var vi seks. Hyggelig, sosialt og flott trening. Kan ikke bli bedre enn det!

Det eneste som er litt synd er at nesten alle som er med og sykler har en eller flere irriterende egenskaper. Jeg synes jeg stadig vekk gjør mitt ytterste for å lage litt dårlig stemning, klage litt eller sladre litt. Men nei da. Ingenting funker i denne gjengen.

For å starte med Frank, han er alltid så positiv og full av energi. Er det mulig liksom. Når jeg klager på en hard oppoverbakke sier han: "synes du den var tung? merket ikke det jeg". Jeg har prøvd gang på gang å klage, men får altså aldri noe respons. Helt håpløst. Jeg på min side har jo gradert alle oppoverbakkene etter hvor fæle de er. Alle er i utgangspunktet fæle, men noen er verre enn andre. Jeg prøver jo stadig vekk å dra stemningen litt ned. Men nei, da, ingen respons. Diagnose: Irriterende positiv. Det må legges til at Frank er gruppas desidert beste syklist, det kunne han godt ha briefet litt med. Men neida, som den sympatiske fyr han her, virker det som han synes tempoet er helt topp.

Så har vi Odd. Han er også veldig hyggelig, men det som er litt irriteterende med Odd er at han ikke sykler så veldig mye. Det i seg selv er ikke så irriterende, men i og med at han sykler ganske mye mindre enn meg, kunne han i det minste ha slitt litt mer underveis. Men neida, han fiser jo opp bakkene som han skulle ha hatt mange mil i bena. Uforskammet fort opp bakken mens jeg kommer pesende etter. Ganske så irriterende. Diagnose: irriterende sprek

Ole (som altså er tidligere beskrevet under avsnittet om min mann). Han er veldig hyggelig, men er det nødvendig alltid å være så hyggelig? Diagnose: Irriterende hyggelig

Mona: verdens skjønneste menneske, men syklingen har en utpreget sosial profil. Da er det helt naturlig å sladre litt og gjerne småklage på andre. Med Mona er det ikke mulig å få i gang en slik morsom konversasjon. Hun har vel aldri sagt et vondt ord om noen. Diagnose: irriterende real.

Kjetil. Også veldig hyggelig og har ingen av de irriterende egenskapene som de andre, bortsett fra at han er veldig skravlete. Han har imponert med å stille med godt humør og relativt beskjedent treningsgrunnlag. Da han på toppen av det hele gjennomførte Kongerittet på 64km er det bare å ta av seg hatten. Ingen grenser neste. Han har det med å slenge med kjeften i tide og utide, men det går rett inn i det ene øret og ut av det andre.

Her er Ole, Odd og Kjetil (Frank var ikke med på denne turen for da var han var han på sykkelferie i Spania. Blæh)



Harald: var vel bare med en eller to ganger, men lider av mye av det samme som Ole (og Frank). Så utrolig hyggelig hele tiden. Det var også han som introduserte meg for Strava så det er vel litt hans skyld at jeg har blitt litt kokelko og ikke kan sykle en eneste Stravastrekning i fred og ro lenger.

Hilde Marit har også vært med én gang. Hun er også den typen som er irriterende sprek. Hun kunne også med fordel slitt litt mer synes jeg. Det verste av alt er at hun er like sprek i løping, et idrettsgren jeg overhodet ikke behersker.

Jeg gir selvfølgelig ikke opp og håper at vi fortsetter denne gode og spreke tradisjonen neste år også!

Vi var forøvrig fem som syklet Kongerittet, et flott ritt med fryktelig lange bakker (som jeg vedder på at Frank ikke la spesielt merke til). Her er vi foreviget før start:

fredag 25. mai 2012

Godt og varmt

I går gjorde jeg noe ordentlig dumt. I og med at jeg hadde litt ekstra tid etter jobb (dvs begge barna var borte), bestemte jeg meg for å sykle en ekstra runde hjem fra jobb. En runde rundt Nøklevann tenkte jeg var passende. I og for seg en god idé, men det er ikke akkurat noe man akkurat trenger å prioritere når det er årets varmeste dag og gradestokken bikka 25 grader. Jeg hadde ikke med meg vannflaske, men tenkte det ikke gjorde så mye. Går jo greit å sykle en times tid uten vann. Går det an å resonnere seg fremt til noe så pillefjernt? Det er jo rett og slett idiotisk!

Dura fra jobben ved godt mot, men det tok vel ikke så veldig lang tid før jeg var usannsynlig tørst. Merket ganske fort at varmen tok på og at det var lite trøkk i beina i bakkene. Bestemte meg for en ganske lur ting da og det var at jeg skulle stoppe å ta en del bider.

Ved Østensjovannet

Dette var det første bildet jeg tok, her hadde jeg bare syklet i 15 min og var ved godt mot. Ulempen med å stoppe og slik, er at man miste flyten over syklingen. I den grad jeg har noe flyt over syklingen min da.

Det var ikke så lenge etter dette at jeg begynte å bli seriøst tørst. Uansett hvilken vei du tar inn i marka er den full av bakker, de fleste oppover. Jeg skal ikke utbrodere mitt forhold til oppoverbakker, men jeg jobber med saken for å si det sånn. Men tørst av det, det kan vi være enige om.

Rett etter Rustadsaga på vei mot Kattisa

Etter dette ble det meste tungt. Samtidig leste jeg av en SMS fra en venninne som lurte på om vi skulle ta en tur til byen den kvelden. Hva i all verden gjorde jeg i skogen da? Som dere skjønner, topp motivert syklist på tur.

Jeg hadde i bruk to app´er denne dagen. Runkeeper har jeg jo alltid på. Nå har jeg lært av en på jobben (også kalt Yatsy Laila) at den kan settes på autopause. Det vil si at Runkeeper stopper å ta tiden når jeg stopper, så den regner kun tiden du aktivt sykler. "Dama" sier i fra hver gang du stopper og starter ("activity paused" og "activity resumed "- veldig greit om du skulle være i tvil liksom) Med alle de stoppene jeg hadde (for å ta bilder, nå hadde jeg hvertfall påskudd for å stopp) var jo dette veldig smart.

I tillegg hadde jeg på en ny app som heter Strava (ny for meg). Det som er litt morsomt med den er at den har lagt inn en del distanser rundt omkring i Oslo som gjør at du blir sammenlignet med andre syklister ved å sykle opp en bestemt bakke. På min runde var det to slike bakkemålinger. I den første bakken kom jeg på en finfin 48 plass (av 61). Her holdt jeg på å krepere. Rett etter denne bakken kjørte jeg forbi en bekk så her ble det stopp hvor jeg fikk i meg bittelittt vann.

 
Bekken i nordenden av Nøklevann


Neste målebakke er Korketrekkerbakken. Jeg vet at det ikke går fort her, jeg velger nemlig å gå av i det bratteste henget (ja, ja kanskje ikke heng akkurat, men jeg velger å kalle det det for det høres mye tøffere ut - sannheten er at jeg ikke vet om jeg klare å sykle den opp så da lar jeg vær. Spesielt når skoene sitter fast i pedalene). Anyway, midt i denne bakken hører jeg Runkeeper dama si: "activity paused." DA GÅR DET IKKE FORT VETTU. Runkeeper registrerte ikke at det gikk fremover liksom. Strålende. Da har man vel nådd et absolutt bunnpunkt på turen. Og drittørst. I denne bakken kom jeg på 114 av 132. Ha ha.

Herfra var hvertfall ikke turen så veldig lang hjem. (20 minutter kanskje) Totalt syklet jeg ca 2 mil på 1,30 time. Ikke mye å skrive hjem. Men det viktigste var å være hjemme. Jeg var så lykkelig, hev innpå 2 liter vann (sånn omtrent hvertfall).

Dette er ruten for spesielt interesserte:
http://runkeeper.com/user/karilangbraaten/activity/90397933?&mobile=false

Det som er trøsten etter en slik dag, er at det bare kan gå én vei. Jeg skal forbedre min ranking i disse to bakkene. Og det i morgen den dag.

fredag 20. april 2012

Kundeservice 2

Når jeg opplever dårlig kundebehandling, blir jeg både provosert og frustrert. I dag var en slik dag.

Egentlig startet det hele forrige lørdag. Vi trenger nye gardiner i stua og jeg hadde bestemt meg for å ta en tur til Trill Inn på Sæter for jeg vet at de har veldig mye gardiner der. Før jeg dro hjemmefra, tok jeg et bilde av stua og vinduene da jeg tenkte det kunne vært lurt.

Da jeg kommer inn i butikken holder dama på med en annen kunde, men så fort hun var ferdig med denne, sier hun: "si fra hvis du trenger hjelp". I grunnen en helt fin setning, men jeg fikk så veldig inntrykk av at hun helst ville slippe å hjelpe meg. Det var noe med måten hun sa det på. Skjønner?

Etter å ha kikket litt sa jeg: "vet du, jeg tror jeg må ha litt hjelp jeg. Jeg trenger nye gardiner til stua. Det er panormavinduer hvor vi må kunne trekke for gardinene for å holde sola ute. Har du noe å anbefale?"
Dama svarer: " det er helt umulig å svare på, jeg kan ikke hjelpe deg, hadde du enda hatt med et bilde så jeg kunne se hvordan det er, men det er altså umulig for meg å svare på."

Ble litt paff over holdningen hennes, sier litt spakt: "men jeg har med bilde som jeg har tatt med mobilen, du kan se på det." Etter å ha sett bildet, hadde hun flere forslag og ting gikk litt greiere. Hun måtte imidlertid bryte opp for å hjelpe noen andre, men sånn er det når man er alene i butikken. Synes jeg måtte vente veldig lenge, men ventet tålmodig på at hun skulle bli ferdig. Jeg fikk god hjelp og flere råd og låne med prøver hjem, var ikke noe problem. "Hvor lenge trenger du å ha dem?" spurte hun. "Tja, sier jeg. Skal bort både osndag og torsdag, men innen fredag da - er det greit?" Det var helt greit. På  dette tidspunktet hadde jeg forklart at jeg måtte ha fem fag med fôr samt sying. Beregnet det kjapt til godt over 10.000,- så jeg innbilte meg at hun kanskje ble litt mer smidig etterhvert. Jeg dro fra butikken og var egentlig ganske fornøyd, tross en "treg" start.

Etter noen dager hjemme på veggen, klarte jeg å bestemme meg for den farge jeg likte best. Det var et nydelig gardinstoff og jeg begynte å glede meg til å få nye gardiner i stua.

Da jeg kom på fredag for å levere tilbake prøvene, hadde jeg tenkt å be henne komme med en pris på gardinstoff, fôr og sying. Jeg hadde også forventet at hun spurte om hvordan det hadde gått. Da jeg kommer inn i butikken sier jeg: "jeg skal levere tilbake disse gardinprøvene jeg". Damen (den samme som forrige gang) svarer: "Å, de har jeg ventet på!" Jeg ble helt satt ut jeg da. Det var det eneste hun sa! Ikke noe spørsmål om hvordan det hadde gått eller noen ting.  Jeg holdt på å si noe om at vi tross alt hadde blitt enige om fredag, men hun var så utrolig opptatt med boka si at jeg tenkte det bare var å komme seg ut. Så i stedet for å spørre henne om pris, sier jeg:" Du, jeg har litt dårlig tid nå, så jeg får heller komme tilbake". Jeg rakk vel egentlig ikke si ferdig setningen før hun svarte: "det er greit det!" Da jeg gikk ut av butikken følte jeg meg uønsket, dårlig behandlet og gardinsalget går definitivt ikke til Trill Inn.

Vel hjemme fyrte jeg av et par salver på Twitter, Facebook og nå her. Sosiale medier kan brukes til så mangt! Så hvis noen av dere vet hvor jeg kan finne denne typer gardiner, så si fra!

Her er gardinprøvene. Det var en av de nederste jeg likte best.

tirsdag 27. mars 2012

Kundeservice

Når noen får høre at jeg blogger, er gjerne det første spørsmålet: "hva blogger du om?" I mangel av noen spesielle interesser, er da svaret at jeg blogger om alt og ingenting.  Her kommer et eksempel på det.

For en tid tilbake ringte jeg Telenor kundeservice for vi hadde slitt en stund med mobilen til Haakon. Slitt i den forstand at han ikke kunne sende eller motta MMS. Den første jeg kom i kontakt med, sendte meg et oppsett for dette uten at det hjalp noen verdens ting.

Så da måtte jeg ringe på nytt. Nå hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle ta til takke med at det var mobilen eller oppsettet det var noe galt med. Han som nå tok telefonen hos Telenor prøvde seg (selvfølgelig) med dette, men jeg var helt konkret og sa at dette problemet hadde vart med flere ulike mobiler og om han kunne sjekke om det lå noe i abonnementet. Han gikk nesten motvillig med på det. Sånn omtrent var resten av samtalen:

Mannen: "ka e nummeret?" (nordlending av noe slag)
(Det er litt pussig at jeg må oppgi det, for jeg må jo taste mobilnummeret når jeg ringer dem.)

Mannen: "Å, nå ser æ det med ein gang - det ligg en spærre på nummeret!"

Kari: "Å, er det mulig for deg å oppheve den sperren da?"

Mannen:"Ja, det kan æ gjøre med ein gang - det koster 1.500 kroner"

Kari (skriker nesten):"1500 kroner??!!!"

Mannen: "Ha, ha. Jeg kødda bare!! Ha, ha, ja no vart du lurt!"

Kari: "Eh, ja, jeg begynte å lure..."

Mannen: "HA HA, ja no våkna du, HA HA!!"

Kari: "Eh, ja"

Mannen: "ja, HA HA," (han holdt jo på å le seg i hjel)

Etter at jeg hadde sagt hadet, blir jeg bedt av Telenor å vurdere kvaliteten på tilbakemeldingen ved å taste 1-5 (1 er dårligst, 5 er best). Lurte veldig på hva jeg skulle svare altså...

tirsdag 20. mars 2012

Pins til begjær

På nyåret ble vi kjent med den nye app`en til Skistar. Skistar eier flere skisentre i Norge og Sverige (deriblant Trysil). Ved å registrere deg på deres nettside (og med nummeret på heiskortet), registrerer den alle turer du kjører, eller dvs den registrerer hver gang du kjører gjennom en heisport. Du opparbeider deg pins etterhvert som du gjør flere ting, feks kjører antall høydemeter, kjører en spesiell heis, kjører på en spesiell dag etc.

Dette er sakset fra hjemmesiden til Skistar:


Nå gjør vi skikjøringen enda mer morsom!


Hadde det vært opptil meg, hadde teksten vært: "Nå gjør vi skikjøringen enda mer slitsom"

Vi fikk litt dilla på disse pinsene så vinterferien ble jo rene treningsleiren. Tidlig opp og ut i bakken, langrenn var jo uaktuelt og sistemann hjem. Himalaya. "Ikkje bra" for å sitere en kjent DJ.

Etter noen dager med kjøring, var jeg litt sliten og valgt å ta en tidlig kveld i bakken. Sånn i 14 tiden ankom jeg hotellet (bodde på det kjempefine Mountain Resort), "parkerte" skiene i skistallen i kjelleren, heisen opp i 6 og langt borte i gangen bodde vi. Vel fremme på rommet var det bare å få av støvler og stæsj (ryggplate, hjelm, hansker, jakke, bukse) og kaste meg velfortjent på senga. Utrolig digg å slappe av litt.

Så fant jeg ut at jeg skulle sjekke status på MySkistar. Som sagt så gjort. Det var da jeg oppdaget at resten av min familie hadde kjørt 4.500 høydemeter den dagen og dermed fått en pin (Burning Legs Silver). Vi hadde jo kjørt sammen hele dagen så jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde fått pin og hva dette skyldes. Jeg hadde jo gitt meg litt før. Gikk derfor inn på min statistikk og da så jeg at jeg hadde kjørt 4.420 meter. Altså manglet jeg 80 meter for å få pin. Noe så surt! Eller dvs, dette kunne jeg jo gjøre noe med, klokka var rundt 15. Så da var det bare å kreke seg ut av senga, på med støvler og utstyr, bort hele gangen, ned til kjelleren, inn i skapet, ut med skia og ut i bakken med frøkna (eller frua da). Bort til første og beste heis, den er bare på 60m så da ble jeg nødt til å ta en heis til. Kjørte da ned til en annen bakke - og hvem traff jeg der?! Joda, resten av familien. "Jøss" sa Ole. "Hvor har du kjørt?" Akkurat det spørsmålet hadde jeg ikke det minste lyst til å svare på så jeg svarte: "litt rundtomkring."

Med nye 100 meter holdt det til Burning Legs Silver for meg også. Da har det bikka litt over vettu. Det er jo ikke ordentlige pins engang, men når jeg tenker meg om, er vel det like greit.

Burning legs silver
Sånn ser den ut.

Noe vi for all del unngår er å kjøre gjennom heisåpnerne hvis de står oppe. Det betyr jo at den ikke registrerer kortet og dermed høydemetrene og turen. Dette har vi lært av våre venner på MySkistar (du kan ha venner - omtrent som på Facebook).

Var i Trysil forrige helg også, men denne gangen hadde arrangementet en veldig sosial profil så jeg måtte glemme disse pinsene litt. Men da jeg søndag ettermiddag innså at jeg kunne klare Burnings Legs Gold (6.000 høydemeter), fikk pipa en annen lyd. Rundt kl 15 manglet jeg ca 1.000 høydemeter, så da var det bare å stå på og si "hasta la vista" til Tone og Cecilie.

Burning legs gold

Pinslaila på tur

lørdag 10. mars 2012

Storsenterdagen

Noe av det hyggeligste Fredrik og jeg gjør, er å ta en tur bare oss to. Og da går turen gjerne til et handlesenter. Akkurat nå har Fredrik oppdaget Sandvika Storsenter så da er det dit vi drar. Jeg må legge til at dette er noe vi ikke gjør veldig ofte, men et par ganger i året drar vi avgårde.

Ulempen i dag var at vi ikke hadde bil, men å komme seg til Sandvika Storsenter uten bil, burde ikke by på de store utfordringene. Oppdaget tidligere denne uken at Sandvika Storsenter nå tilbyr en senterbuss fra Oslo S. Helt gratis. Genialt tenkte jeg. Det var alt annet enn genialt. Det var en skivebom av dimensjoner. Jeg hadde fått med meg at den skulle kjøre innom Henni Onstad senteret, men regnet med at den kjørte noenlunde rett ut dit. Men langt derifra. Jeg tør å påstå at dette var den aller mest kronglete og langtekkelige måten å komme seg ut av Oslo sentrum på. Da den svingte opp Hegdehaugsveien holdt jeg på å svime av. Utenfor Vigelandsparken skulle den attpåtil ha en kunstpause (som bussjåføren kalte det). Helt, helt grusomt. 45 min tror jeg den brukte ut til Sandvika. I tillegg satt det en dame på første rad og niskravla med bussjåføren. Hun hadde et liten datter på under 2 år og hun skrøt uhemmet av datteren sin. Ække det litt snålt?

Vel fremme på senteret var Lefdal første stoppested. Det er Fredrik som er sjefen denne dagen når det gjelder butikkvalg, men jeg klarer å lure inn noen stopp histen og pisten så jeg kom hjem med nye skåler, skjeer og Puka te. Det viktigste var likevel SSX spillet Fredrik var på jakt etter. Det var ikke så lenge etter at det var i boks at han ville hjem.

Klok av skade skulle vi ikke ta den dumme bussen hjem. Hadde sjekket at toget ville bruke 15 min til Oslo S. Nydelig. Not. Da toget ankom Skøyen fikk vi beskjed om at dette var siste stopp for det var noen arbeider et eller annet sted. Det var satt opp buss videre. Og jeg som var ferdig med buss. Da vi kom ut fra togstasjonen, står det selvfølgelig ikke busser og venter. Neida, det er bare å vente. Først buss skulle til Lillestrøm og IKKE Oslo S. Fantastisk opplegg. Tilslutt havnet vi på bussen til Nationaltheateret. Kom til Nationaltheateret akkuart ett minutt etter at bussen vår hjem gikk. Blir så kjempehumør kjenner jeg. Da ble det T-banen og var hjemme omtrent 1 time og 20 min etter av vi dro.

Men vi hadde en kjempehyggelig tur altså. Jeg er bare ikke skrudd sammen for å reise kollektivt som ikke går på skinner.

mandag 13. februar 2012

Gratulerer med vel gjennomført

Har man gått et skirenn med bra resultat sier man: "gratulerer med flott tid!" Har man gått et skirenn med dårlig resultat sier man: "gratulerer med vel gjennomført"

Til meg sa de: Gratulerer med vel gjennomført. Les: dette gikk relativt dårlig.

Og her snakker vi ikke om en litt dårlig tid, vi snakker om en ordentlig dårlig tid. Tror jeg kom på 55 plass i min klasse. I min klasse var det rundt 80 startende.

Jeg vet i grunn ikke hva som gikk så galt. Formen var bra før start, skia satt som et skudd og jeg gledet meg til å gå. Det var riktignok "friskt" (les dritkaldt) i startområdet (noen snakket om minus 18) så jeg måtte jobbe litt for å holde varmen. Det gikk egentlig greit.

De første 5 km er jo harde og dette gikk tungt. Jeg hadde havnet i pulje 4 og det må ha vært en gedigen misforståelse. Da jeg hadde gått ca 2 km hadde hele gruppen gått fra meg. Dvs det var meg og en annen mann. Mannen snur seg mot meg og sier: "ja, da er det bare oss igjen da." "Det blåser jeg i" var svaret mitt. Allerede da hadde humøret dalt noen hakk. Jeg tenkte at jeg måtte gå i mitt eget tempo og ikke la meg affisere av alle som freste forbi meg. Sannheten var nok at jeg dro på litt hardt. Jeg tenkte det var greit for det løsner jo før eller siden. Det løsna ikke. Aldri. Ved første målestasjon viste det seg at jeg hadde gått like fort som i fjor, men dette fikk jeg ikke med meg.

Da jeg kom til første drikkestasjon etter ca 7 km var jeg utstlitt. Tenkte det hjalp med drikke og kjeks, men det hjalp ikke stort. Turen videre til Kobberhaugshytta var veldig lang. Den ene etter den andre passerte meg. Til og med én med anorakk, én med eldgamle ski og én med fullstendig manglende teknikk. Alle gikk fra meg.

Da jeg kom til Kobberhaugshytta var jeg like sliten. Heiv innpå en brødskive, kvikklunsj, sportsdrikke, vann - ingeting hjalp. Det var så tungt så tungt og det gikk i snegletempo. Noen hadde satt på brekket inne kroppen og det er utrolig dårlig gjort. På Tryvann var det drikkestasjon og jeg sa til de jentene som sto der: "jeg er så sliten!" Det er bare så utrolig teit å si når man bare har gått 20 km. Tenk de stakkarene som hadde gått 45km! Så kom jeg og sutra over å være sliten. Skikkelig patetisk. Jentene på Tryvann sa det bare var 5 km igjen, jeg så på klokka og krysset fingrene for 2,45. Etter å ha peiset på (fremdeles i snegletempo), en god stund (5-10 minutter) kom 5km skiltet. Sendte jentene på Tryvann noen ufine tanker. Det må ha vært 5,5 der de sto - hvis ikke 6km - da sier man ikke sånt. Grr. Det var omtrent på dette tidpunktet jeg lovte meg selv at jeg aldri, aldri skulle gå et skirenn igjen.

Høydepunktet under turen var helt klart heiagjengen på fra Bøler og omegn. Først så jeg Jon tydelig parkert langs siden. Jeg hoiet og skrek og plutselig var hele heiagjengen på plass med Haakon i spissen. Kjempegøy! Da gikk jeg som en gud bortover løypa - måtte vise meg fra min beste side tross alt. Det hører også med til historien at jeg hadde nedlagt forbud mot at de skulle stå i oppoverbakke. Da er jeg et pussig syn.

Kom meg i mål på 2,52,58. På dette tidspunktet visste vi ikke hvor lang løypa var. Skiforeningen kaller den for 23km, men løypa var lagt om i år, og var en god del lenger. Derfor visste jeg ikke hvor misfornøyd jeg skulle være. Runkeeperen min viste 26km. Stemmer det, gikk jeg faktisk like fort som i fjor. På resultatlistene står løypa nå korrigert til 25km hvilket betyr at jeg gikk noem minutter saktere enn i fjor. Men i fjor hadde jeg hvertfall en fin tur.

Dagen derpå var jeg kjempesliten. Mer sliten enn et langt sykkelritt. Jeg forstår ingenting. Føler meg i brukbar form og bedre enn i fjor. Jeg hadde bare en kjempedårlig dag. Så nå har jeg lyst til å forfølge den tanken litt, for hvis jeg hadde en dårlig dag, er det vel bare å prøve en gang til? Finne et annet renn? Nå, ganske snart?


Før start, mens livet fremdeles var lett

fredag 10. februar 2012

Holmenkollen Skimaraton

I morgen skal jeg gå Holmenkollen Skimaraton. Alle idrettsutøvere med respekt for seg selv må blogge om en slik begivenhet før, under og ikke minst etter rennet. Så her kommer noen tanker fra meg.

Det jeg er aller mest fornøyd med er at vi får et sånt fint klistremerke vi kan sette på skiene. Da ser alle at jeg har gått Holmenkollen Skimaraton - og ikke nok med det, jeg tror ikke det er forskjell på merkene om man går den lange etappen på 56 km eller den korte på 23 km. Da er det kanskje noen som tror at jeg har gått 56 km og at jeg dermed er supersprek. Det er tipp topp, for det stemmer ikke. Har ikke tenkt å ta av det klistremerket på en stund.

Jeg gikk denne etappen (altså 23 km) i fjor også, så en viss erfaring kan jeg vel påberope meg. Først og fremst var det veldig gøy og en flott tur i et flott terreng. Heldigvis hadde vi ikke samme startsted som disse testosterongutta (og jentene) så det var en rimelig avslappet stemning i startområdet for å si det sånn. Jeg kom litt sent til start, dette fordi bussturen gikk relativt tregt og en svært lang dokø som gikk i sneglefart. (nesten bare damer i køen da - gutta hadde sånn portabelt urinal. Aldri sett før og egentlig ganske festlig.)

Etter en pangstart hvor pulsen bikka 100% (ja, jeg har stilt pulsklokka litt nå), var det en nydelig drikkestasjon på Hansemyra. Det som også er veldig fint, er at du går ikke spesielt langt før det dukker opp et skilt hvor langt det er til neste matstasjon. Det som ikke er så fint er at testosterongutta i kondomdress kommer inn på samme løypa etter 5-6 km. Da er det bare å holde kjeft og holde høyre.

Matstasjonen på Kobberhaugshytta er et eneste festområde. Musikk, masse god mat, drikke - glemte et øyeblikk eller to at det var et skirenn jeg gikk. Heiv innpå rundstykker, sjokolade, boller, saft - i det hele tatt et lite herremåltid.

På tross av noe redusert glid, gikk jeg ufortrødent videre. Mer drikke på Tryvann. 3 drikkestasjoner på 23 km er jo genialt. Så begynte det å gå litt tungt. Antall oppoverbakker fra Tryvann til Holmenkollen er unødvendig mange spør du meg. I tillegg virket det som de hadde lagt inn noen ekstra bakker for moro skyld. Og ikke nok med det, det er her Marathon Photos har funnet ut at det er lurt å stå. Der var en grunn til at jeg ikke kjøpte disse bildene da tilbudet kom. Går som en kjerring og holdning som er potetsekk.

Kom i mål på finfine 2,32.  Hvis du lurer på hvordan du har gjort det i forhold til de andre, er det bare å sjekke hvor mange sekker som ligger igjen når du kommer for å hente sekken din. Det var ikke så veldig mange sekker igjen da jeg kom....


Årets startnummer. Hei på meg!


Så dette må jeg jo gjenta. Har ingen ambisjoner om å forbedre tiden min. Spesielt fordi årest løype er 1 km lenger. Da er jeg happy om jeg går på samme tid som i fjor. Har riktignok nye ski, men hun oppå skiene har nok lagt på seg 2-3 kilo siden i fjor. Heia meg og alle andre som skal gå!

mandag 6. februar 2012

Dagens veske

Det er vel en kjennsgjerning at vi damer har en haug med vesker. Intet unntak for undertegnede, men jeg vil påstå at jeg kun har en minimumsbeholdning av en anstendig veskegarderobe.

Problemet med veskene er at de ligger rundt og flyter overalt. Jeg har lenge tenkt at jeg måtte prøve å finne noe fornuftig å henge dem på, men har ikke funnet noe - ikke før nå. Det var da jeg begynte å tenke på garasje (hvorfor i alle gode dager begynte jeg å tenke på garasje?), at en idé begynte å ta form.

Tok meg en tur på Clas Ohlsson. Clas Ohlsson og jeg er egentlig ikke "perfect match," men vi begynner å forstå hverandre for å si det sånn. Og der fant jeg akkurat det jeg lette etter! En lang sak til å skru fast i veggen. Akkurat den oppgaven overlot jeg til Ole.

Se så utrolig smart:



Som dere ser, er jo dette kun noen få vesker. I samme slengen tok jeg noen beinharde, tøffe valg og kastet noen vesker. Da var det jo ekstra kjærkomment at jeg fikk en ny, flott veske til bursdagen min! Så da er vi vel oppe i 15 vesker. Som sagt - en minimumsbeholdning.

mandag 23. januar 2012

En frisk skitur

Familien var på skitur i romjula. Ikke denne romula riktignok, men den før der. Historien er derfor "gammel," men jeg har helt glemt å fortelle den så her kommer`n.

Det var kaldt i romjula i fjor. Vi telte litt på knappene om vi skulle gå på ski eller ikker og jeg sa til barna at":hvis det er kaldere enn minus 20 på parkeringsplassen - da går vi ikke." Da vi ankom parkeringsplassen var det minus 19, så det var innenfor - såvidt. Vi trasket derfor avgårde og hadde en fin tur inn til Mariholtet. Der hadde vi en velfortjent pause før vi gikk videre. På Mariholtet benyttet jeg anledningen til å fylle opp drikkeflasken min som jeg hadde i sekken.

Så gikk turen videre innover, langs Elvågaløypa. Flott, men kaldt. Jeg stoppet og tok dette bildet av de tre andre.


Det var omtrent på dette tidspunkt at jeg begyne å legge merke til at jeg var veldig kald på rompenstumpen. Forsåvidt ikke noe uvanlig, men jeg var så veldig kald. Travet videre og ut på Elvåga. Her kan det vært ordentlig kaldt så jeg gassa på - var jo så inmari kald på rompa. Helt merkelig, men jeg klarte liksom ikke å gå meg varm. Tenkte det hadde blitt enda kaldere. Gampa opp til Gullsmeden og videre opp til Høyås. Her tok jeg en pause for å vente på de andre.

Bestemte meg for å ta en slurk vann. Av med sekken og det var da jeg oppdaget det. Jeg hadde ikke satt på korken godt nok på drikkeflasken så alt vannet hadde rent ut og gjennom sekken og videre nedover meg. Altså mest på rompa. Var det rart jeg var kald? Kjente etter rett under sekken og der var det for sikkerhets skyld istapper. DA frøs jeg da.

Heldigvis (eller ikke) oppdaget jeg dette såpass sent at det var vel bare rundt 3 km tilbake til bilen. Da var jeg helt forstyrra. Og bedre å være forstyrra 3 km enn 6 km. Men på den annen side, hadde jeg stoppet da jeg hadde 6 km igjen, hadde kanskje katastrofen vært avverget (dvs omtrent der bildet ble tatt)

Uansett, var jeg rimelig fortvilet disse 3 km. Gikk med 1 liter iskaldt vann på kroppen liksom. Da jeg kom til bilen var jeg lykkelig for å kunne sette på setevarmer og komme meg hjem. Da jeg gikk ut av bilen hjemme, røyk det av setet av fuktighet.

På badet kunne jeg konstatere at ullundertøyet var gjennomvått og (gjennom)kaldt. Merkelig nok ble jeg ikke syk. Det er nesten ikke til å tro. Akkurat da følte jeg at jeg hadde stålhelse!

Når jeg nå ser på bildet, kan jeg tenke på at på akkurat denne tiden hadde jeg ca 1 liter iskaldt vann vel plassert under ryggen et sted.

fredag 20. januar 2012

Eric

Bloggen min har ligget brakk kjempelenge og det er bare å beklage. Jeg må takke Thomas Riis som ga meg denne gaven det var å få beskjed om at El Trego var mitt nye kallenavn.

Nå skal jeg fortelle om Eric. Broren min Ole, har solgt huset sitt. Dette fordi han samboer, Sarah, flytter tilbake til England sammen med deres felles barn Freya. Sarah ville at Freya skulle gå på engelsk skole så da ble det slik. Da huset ble solgt, måtte Ole flytte mange ting veldig fort. I og med at han ikke har kjøpt seg noe nytt, har han et lagringsbehov for å si det sånn. Derfor ringte Ole til meg og spurte om vi kunne passe på noen planter for han. Selvfølgelig sa jeg ja til det. Men det var før jeg hadde sett dem. Det ringte på døra og der sto det svære "berget" av en plante, klarte ikke å bære den inn en gang. Og ikke nok med det. Det er jo kjempestygt. Her er det:

Det er 2 planter, det forreste er greit nok, men det bakerste er en merkelig forvokst et-eller-annet.

Jeg "klagde min nød" og la ut dette bildet på Facebook. Det så Sarah (som nå hadde flyttet til England). Hun visste kanskje ikke at vi skulle passe på disse plantene og jeg visste ikke at denne planten var hennes. Hun skriver på Facebook: "Please look after Eric well, he´s been with me since he was only 20cm tall"

Så ikke nok med det, denne ugly bugly planten har altså et navn - Eric! Men unnskyld meg Sarah, hvis du er så glad i Eric kunne du vel tatt med ham hjem til England?

Nå har jeg fått stuet han (Eric altså) inn i hjørnet på kontoret så nå gjør den veldig lite ute av seg. Hvis jeg i tillegg glemmer å vanne ham, kan jo dette gå riktig så greit?