fredag 25. november 2011

En stor dag

I dag har vært en stor dag. Overdriver kanskje en smule, men jeg er veldig fornøyd. For det første spiste jeg lunsj med min venninne/tidligere kollega Jeanette. Jeg har ikke sett henne på kjempelenge så det var superkos. Jeg elsker å høre på historiene til Jeanette. Ler meg i hjel. Jeanette har forøvrig en av Norges viktigste jobber, nemlig å skaffe vann til Afrika (blondineforklart). Hun har nettopp vært i Afrika (Burundi og Rwanda tror jeg) og det var interessant å høre henne fortelle. Vi lunsjet forresten i Operapassasjen. Det var det blitt riktig så fjongt. Som å komme inn i en basarhall. Spisestedene lå som perler på en snor og alle hadde installert seg midt i passasjen. Veldig kult og nesten litt unorsk. Vi spiste på en italiensk ""kantina" som het noe med det. Raske var de også, noe som alltid er en fordel da lunsjen tross alt ikke kan trekkes ut i det uendelige.

Etter det var jeg og hentet mine nye langrensski hos Sportslageret! Jippi! Ole og jeg var der nemlig forrige fredag for å hente Ole sine ski. Jeg hadde tatt med mine "gamle" Madshus Ski for å høre med dem om det var skiene eller meg det var noe galt med. Mannen som ekspederte oss, hadde en kompetansen som overgikk alt jeg har møtt og hadde jeg visst halvparten så mye som ham, hadde jeg vært definert som guru. Utrolig morsomt å handle et slik sted. Han kunne fortelle meg at mine eksisterende ski var ubrukelige. Dette var kortversjonen, slik den ville fremstått på fordsiden av VG. Han forklarte i sju vide og sju brede om hvorfor jeg hadde dårlig glid og at de egentlig ikke egnet seg til noe annet enn å labbe med. Da var det jo helt umulig å slå seg til ro med "labbe i skogen med bål i sekken ski" så jeg måtte jo bestille nye. Han advarte meg imidlertid om at dette var racing ski og mye vanskeligere å stå ned bakker. Han gikk deretter og fant noen "snille" racing ski så han må jo tro jeg er elendig til å stå ned bakker.

Så nå må det komme snø! Jeg som skal gå Holmenkollen Skimaraton og greier (bare den korte da)

Må innrømme at jeg har kjøpt ny skijakke også (ikke i dag da). Den forrige er helt OK, men da min kollega Hedda sa: "ja, det var sånn jakke jeg hadde forrige gang det - eller var det forrige gang der igjen" fikk jeg liksom følelsen av at jeg ikke var helt "up to date". Så nå har jeg en ny i lyseblå. Det får bli julegave til meg fra en eller annen.

mandag 7. november 2011

Et litt annerledes julebord

På lørdag fylte min fars fetter kone (Elin) 60 år og naturlig nok var vi bedt dit. For i min helt alminnelige familie regnes dette som nærmeste slekta. Festen ble holdt på min fars fetters (Jan Erik) arbeidsplass på Kalbakken.

Det er jo naturlig å presentere seg for de andre gjestene man ikke kjenner fra før, men jeg ser jo at de på den andre siden av håndhilsingen ikke helt henger med i svingene. “ja, jeg er datteren til fetteren til Jan Erik.” Men så fort jeg sier hvem fatter´n er, hjelper det på. “Å ja, han ja”

Følgende familiepersonligheter stilte på festen:

Ole, min bror – han stilte med 2 av sine 4 barn (Hanna og Jens). Den tredje er i England og den fjerde var for liten til å være med. Det minste barnets mor var da heller ikke med. Moren til de eldste 3 barna, var heller ikke tilstede. Ikke mannen hennes heller.

Ole, min mann- stilte med sine 2 barn (Haakon og Fredrik). Deres mor var faktisk tilstede for det er meg. Ikke fullt så komplisert som førstnevnte Ole.

Arne, min far – stilte med kone nummer 2 (blir kalt Thai så da kan man jo gjette hvor hun er fra). Kone nummer 1 (min mor) er dessverre død så da fant han seg en ny kone, omtrent på min alder.  Av Arnes 3 barn, var vi kun 2 tilstede da eldstemann også dessverre er død.

Går det greit så langt?

Arne hadde fått det for seg at han var bedt på julebord (og ikke i 60 års lag). Han stilte derfor med festlig rødt juleslips (som kan spille en sånn trudelutt når man trykker på det.)  Hans kone, Thai, prøvde å forklare ham at det ikke var julebord, men det øret ville ikke Arne høre på. Han forklarte drosjesjåføren at de skulle på julebord, og sjåføren sa da at det var første julebordskjøringen han hadde i år.

Da vi kom frem til selskapslokalet (som altså var arbeidsplassen til Jan Erik) viste det seg at Indisk Tamilsk forening i Norge hadde en stor fest  på samme sted (Tamilsk Buddist Tempel eller hva det sto). Festen hadde akkurat startet da Arne og Thai ankom. Denne tamilske buddistgjengen trodde jo at Arne og Thai skulle på deres fest (se dem for dere) og ble geiledet inn i den store salen til applaus og jubel og tilvist plasser på første rad. Arne, fremdeles med juleslips, spurte da om dette var Pro Nor (jobben til Jan Erik), og da skjønte denne tamilske gjengen at Arne og Thai nok ikke skulle på deres fest, men opp i 2. etasje.

Vel installert i riktig etasje, kunne festen begynne. Det begynte nok å demre for Arne at det ikke var julebord likevel. Masse gaver og greier. Jeg for min del stusset jo litt på dette juleslipset, men fatter´n har såpass mye rart for seg at jeg reagerte egentlig ikke så mye. Det må riktignok legges til at fatter´n har blitt bedt på julebord til Jan Erik flere ganger tidligere.

Arne klarte til og med å holde en tale for bursdagsbarnet sånn på sparket. Noen få, velvalgte ord som man kaller det. Kalte riktignok bursdagsbarnet for Eli, og ikke Elin, men man kan ikke være så nøye på sånt synes jeg. Flink var han!

mandag 31. oktober 2011

Evaluering

I disse tider er det jo så populært med evaluering så da er det helt naturlig å avslutte med en "runde rundt bordet" etter gårsdagens tidligere annonserte dugnad. Kort oppsummert vil jeg si det var en ubetinget suksess. Snakk om å ha et ryddig loft! Jeg måtte bare le da jeg kikket opp på loftet etter at vi var ferdige. Helt tomt (nesten da). Fredrik på sin side, synes kanskje dugnad et litt oppskrytt, men var veldig ivrig på å lage saft og hjelpe til med å bake boller. Ellers var han og Haakon kjempeflinke til å pusse sølv. Jeg hadde heldigvis ikke sagt hvor dødskjedelig det er, så de gikk på med friskt mot. Det må også legges til at akkurat denne delen av dugnadsjobben ble ørlite kompensert så det trekker kanskje litt ned. På den annen side slipper jeg å stå på julaften sånn rundt klokken 16 og rope :"shit!, det hadde jeg glemt" for så å nipusse det som ser verst ut. Verdt noen kroner det?

Hvis man så skal vurdere hva som kunne vært gjort bedre (mye mer populært enn å si hva som var dårlig, men for å kalle en spade for en spade, kan det vel kalles dårlig) så var det timingen. Dugnaden varte fra 13-16, dvs 3 timer. På denne tiden skulle vi altså rydde loftet, sortere tøy, kjøre bort tøy til Fretex, avise fryseren, rydde og vaske kjøkkenskap, pusse sølv, rydde skuffer og bake boller. Litt ambisiøst eller?

I 17 tiden var vi ferdige med omtrent halvparten av oppgavene, bollene prøvesmakt og middagen på bordet. Kvelden ble toppet med en bordtennisturnering med Haakon og Kari i den superspennendefinalen. Et ordentlig lokalderby med andre ord!

Her ser dere noe av det vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med:



Kosedyr fra Disney World samt 1 stk redningsvest. Sistnevnte har vi en plan om å selge, men hvis noen leser er interessert - så si i fra ;)

Hvis det skal deles ut noen "best performing price" her, tror jeg den må gå til Ole. Snakk om ha stayerevne og innsatsvilje på noe såpass kjedelig. Ser riktignok at det er noen pent stablede kartonger der oppe som ikke ble tatt opp til vurdering, men forble på loftet. Ole, det gamle rælet ditt fra gamle dager må nok til pers det også! Ny dugnad annonseres om ikke så altfor lenge ;)

søndag 30. oktober 2011

Like før det braker løs

Nå har det vært stille fra meg en stund, men etter det innlegget om løping, ble det rett og slet litt vakum. Hva kan toppe det liksom? Eller bunne om du vil.
Så, nå er vil tilbake til de "små gleder." Kl 13 i dag har jeg invitert min skjønne familie til dugnad. Har laget en fin invitasjon og alle tre har takket ja. Idéen fikk jeg da vi brukte såpass mye tid på å tømme huset til broren min i Horten. Vi satte av flere helger til dette. Da tenkte jeg:"dette gjør vi da aldri hjemme" - det må vi få gjort noe med. Videre er det noen bilder jeg gjerne skulle ha funnet (til denne bloggen) og håper de er på loftet. Fredrik har tyvstartet og går nå rundt på slalomstøvler på bena da dette ble anbefalt fra butikken. (støvlene former seg etter foten). Kanskje litt på siden av dugnadskonseptet, men pytt pytt. Ole er allerede i gang på loftet. Jeg (dvs i dette tilfelle "arrangementskomiteen") har fristet med boller og saft, så nå må jeg svinge meg også!

Her ser dere min fjonge invitasjon:

onsdag 12. oktober 2011

Hvorfor jeg ikke løper

I kjølevannet av helgens Nøklevann Rundt, ble det litt sånn løpefokus. Og jeg svarer som jeg pleier: "jeg løper ikke jeg." Tenkte derfor jeg skulle forklare en gang for alle hvorfor jeg ikke løper. Det er dritkjedelig. Hadet.

Men i tillegg til at det er kjedelig, har jeg også en annen grunn som jeg drar frem i tide og utide. Jeg fikk nemlig most kneet mitt i en mopedulykke da jeg var 17 år. Når sant skal sies, var jeg ikke akkurat noen løpedronning før ulykken heller, men etter dette ble det i grunn umiddelbar stans med alt idrett.

Vi (en venninne og jeg) ble regelrett kjørt rett ned. Vi skulle egentlig på fest. Jeg satt bakpå mopeden og Tonje kjørte. Det kom en bil i motgående kjøreretning som mistet kontroll over bilen sin. I en altfor høy fart kom han over i vår kjørebane og traff oss med et brak. Jeg så ingenting så jeg fikk ikke med meg hva som skjedde. Jeg husker bare at jeg plutselig svevde og at jeg i svevet rakk å tenke: "Dette skjer ikke meg, dette er sånn jeg bare leser om." Så gikk jeg i bakken med et brak, rullet rundt en gang eller to og der lå jeg - på fortauet inntil et gjerde. Så kjente jeg en intens smerte i kneet. Det er en smerte det ikke går an å beskrive - annet enn at jeg skrek. Og jeg skrek. Da jeg hadde ligget og hylt og skreket en stund, fant jeg ut at det var like vondt uansett om jeg skrek eller ikke så da stoppet jeg å skrike. Det kom folk til ganske fort, så jeg fikk førstehjelp i form av å avklare tilstand, ta av hjelm, støvletter, fikk pledd og en hånd å holde i.

Det ble 2 uker på Ullevål. Min venninne Tonje kom litt bedre ut av det, så hun var ute etter en uke. Jeg derimot hadde sydd rundt 50 sting ved kneet, men det ble ikke bra. 2 nye operasjoner måtte til, den siste var en hudtransplantasjon som gikk veldig greit (bortsett fra at legen prøvde å sjekke meg opp i ettertid - men det er en annen historie.

Deretter mange uker på krykker og daglige turer til Ullevål for å skifte på sår. Det var i grunn en tøff tid, men på den annen side var jeg sjeleglad for at det ikke hadde gått verre.

Selve skaden ble kalt" myk legemsbeskadigelse", ikke ulikt et brannsår faktisk, men med en del tilleggsskader som røket korsbånd, ødelagte sener og nerver samt en most menisk.

Her er et bilde tatt ca 4 uker etter ulykken. Da syntes jeg at det var blitt mye bedre. Såret på høyre lår er der jeg tok hud fra.



Så at jeg i dag kan trene aerobic, sykling, langrenn og slalom er jeg kjempefornøyd meg. Og stolt.

torsdag 6. oktober 2011

Kong Olav og jeg

Jeg skriver om meg selv at jeg har en evne til å havne opp i de merkeligste situasjoner. Enten har jeg ordnet det helt selv, eller så har faren min hatt en finger med i spillet. Og denne historien er et eksempel på det!

Som dere skjønner er dette noen år siden. Far var formann i Pressefotografenes Klubb (PK). I forbindelse med PKs 50 års jubileum, hadde de invitert til stor fest på Rådhuset hvor selveste Kong Olav skulle komme å kaste glans over arrangementet. Jeg fikk da det ærefulle oppdrag å være blomsterpike.

Dette var selvfølgelig stor stas. Dette bildet kan det ikke være fattern som har tatt, for han er jo med på det. Det er heller ikke Albert Nordengen som har tatt det for han er også med på bildet.

Husker godt hva jeg hadde på meg. Et vevet, lilla ullskjerf , hvit bluse og stripete skjørt. Fri fra skolen fikk jeg også. Stor stas dette altså.


torsdag 22. september 2011

Da jeg var litt uheldig med naboens kanarifugl

Jeg var ikke så veldig gammel, rundt 6 år kanskje. Vi var hos våre hyggelige naboer i juleselskap. En av sønnene i familien hadde en kanarifugl. Den holdt til i buret sitt inne på rommet til denne sønnen. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg gikk inn på det rommet, måtte jeg umiddelbart sjekke om kanarifuglen var i buret sitt eller om det fløy rundt i rommet. Hvis den fløy rundt i rommet, måtte jeg forte meg å lukke døren slik at kanarifuglen ikke fløy ut i resten av huset for da ville det bli umulig å få kanarifuglen tilbake på rommet og inn i buret.

I og med at brødrene mine og noen av de andre barna var på dette "kanarifuglrommet," hadde også jeg lyst til å gå inn dit. Var jo fullstendig klar over at jeg måtte være oppmerksom når jeg lukket opp døren. Da jeg åpnet døren for å gå inn, så jeg umiddelbart at kanarifuglen ikke var i buret sitt, men fløy rundt i rommet. Og ikke nok med det, jeg så også at kanarifuglen var på full fart mot døråpningen. Jeg gjorde da som jeg hadde fått beskjed om - smalt igjen døren så fort jeg kunne. Ulempen var at jeg rett og slett moste kanarifuglen i dørsprekken.

Det ble selvfølgelig litt oppstandelse og jeg var jo fryktelig lei meg. 6 år og knerta min første (og siste) kanarifugl. Regner i grunn med at barna ble ganske lei seg de også. Jeg husker hvertfall at foreldrene var helt fantastiske og gjorde alt for å vise at de ikke var sinte. Det var jo et uhell.

Selv brødrene mine skjønte at dette tuller man ikke med med det første, så det tok vel noen år før de kom med utsagn som: "og kanarifuglen kom ikke ut heller den..."

I familien vår har vi jo bilder av det meste, men dette har vi heldigvis ikke noen bilder av.

lørdag 17. september 2011

Da Fredrik traff bassengbunnen med hodet først

I sommer var vi på ferie i Spania, nærmere bestemt Nerja. En sjarmerende, liten by noen mil fra Malaga. Late og deilige dager hvor valget på morgenen var om vi skulle på stranda eller til bassenget. Denne dagen ble det bassenget. Jeg lå på solsengen og ante fred og ingen fare da jeg hører en gutt skriker høyt. "Åj," tenkte jeg "det var et ordentlig skrik." På det som antageligvis var ren refleks, reiste jeg meg opp for å se hvem det var. Og der ser jeg min sønn, med blodet rennende fra hodet, forskrekket gå opp av vannet. Ole var der og løftet ham raskt opp. Jeg sank sammen som en sekk og klarte ikke å gjøre annet enn å skjelve og riste. Det var så mye blod. Heldigvis var det 2 badevakter til stede, den ene tok seg av Fredrik, den andre ringte etter sykebil. Etter en stund klarte jeg å karre meg bort til Fredrik. Før jeg ser skaden til Fredrik, hører jeg Ole si:" Det er ikke så ille som forrige gang Fredrik". Det var da jeg trakk et lettelsens sukk. "Forrige gang" var nemlig da han lånte trehjulssykkelen til naboen, kjørte ned bakken bak i hagen. Traff hjørnet på uteboden med hodet, Enden på visa den gangen ble 14 sting i hodet. Mor satt da som en ubrukelig haug i et hjørne på Legevakta da han ble behandlet.
Fredrik hadde nesten sluttet å blø og situasjonen var forsåvidt under kontroll selv om vi var hyperstressa. Jeg så han hadde et kutt som måtte sys. Han ble båret ut fra svømmebassenget og vi satt og ventet på sykebil. Haakon og jeg ordnet med praktiske ting som pass, forsikringskort og sånn. Da vi kom frem til sykehuset prøvde Ole å kommunisere med spanjolene om forsikring mens jeg trøstet og småpratet med Fredrik. Han var naturlig nok redd og usikker og skulle snart sy. Så spurte Fredrik om jeg kunne synge en sang. Akkurat da, var det ikke én tilgjengelig sang i mitt hode. Det var helt fullstendig tomt for alt av sanger. Jeg tenkte så det knaket, men ingen sanger. Bare én sang klarte å trenge igjennom. Og da måtte jeg jo synge den. Synd, men sant. Melodien er "Bring Back my honey to me" og teksten er som følger:

Hvis jeg var en engel med vinger,
så skulle jeg flydd over byen.
Og helt i meg øl og ertesuppe
og driti på svina fra lyn.
Driti, driti og driti på svina fra Lyn fra Lyn
Driti, driti og driti på svina fra Lyn

Fredrik var i grunn fornøyd. Vålerengapatriot som han er. De spanske "sydamene" trakk på smilebåndet, de kjente jo igjen sangen. Enda godt de ikke forsto språket. Etter 6 sting i panna, var tøffe og modige Fredrik klar for å dra hjem til leiligheten.


Noen timere senere var hår og ansikt vasket og Fredrik var i overraskende god form. Vi gikk på en restaurant rett nedi gata.


Vi er selvfølgelig glade for at det tross alt gikk bra og at han ikke fikk noen andre (og mer alvorlige) skader. Han kunne riktignok ikke bade noe mer så det ble litt dumt for han. Han tok stingene mandag ettermiddag og tirsdag skulle vi hjem. Gjett hvem som badet som en gal de timene!

fredag 9. september 2011

Da jeg skulle lære Haakon å hoppe fra femmer´n

Ulvøya er mitt barndoms paradis. Jeg tilbragte hver sommer på Ulvøya. Jeg og mine Ulvøya venninner var mye på Sydstranda, stedets badestrand. Her var det sandgrunn, stupetårn, sklie og kiosk. Hva mer kan man ønske seg? I og med at det var (og fremdeles er) stupetårn der, ble det til at vi utfordret oss på denne. Husker godt følelsen av å stå på toppen med skrekkblandet fryd og gleden over å tørre. Det er rett og slett veldig gøy.

Derfor har det blitt til at jeg har opprettholdt hoppingen fra femmer´n. Jeg møter riktignok en og annen forfjamset guttunge på toppen som lurer på om jeg virkelig skal hoppe. Og ja da, det skal jeg. Det er ikke mange av oss der oppe for å si det sånn. Når jeg tenker meg om, er det vel egentlig bare meg av mitt kaliber (les: alder) der oppe.

Dette betyr at jeg også synes jeg kan påberope meg en viss tyngde innenfor dette fagfeltet. Så da Haakon dristet seg opp på toppen da han var rundt 9 år, manglet det ikke på gode råd fra mor. Blant annet å holde armer og ben samlet. Armer helt inntil kroppen og ben rett ned. Man slår seg nemlig en del mer fra femmer´n enn fra tre´ern hvis man ikke passer på dette.
Her er det viktig å gå foran med et godt eksempel og sånn så det ut:


Jadda, snakk om eksemplets makt. Så nå har jeg i grunn ikke så mye jeg skulle sagt....
Bildet er forøvrig knipset av min far og bildet er herlig.

søndag 4. september 2011

Da jeg var liten jente

Er fullstendig klar over at jeg med denne tittelen plutselig kan fremtstå som en eldre dame, men det er selvfølgelig helt feil. Jeg synes jeg har opplevd så mye rart. Noe av det skyldes at jeg har en far som ikke er som alle andre. Dette har bragt meg oppi mange morsomme situasjoner. Akkurat denne historien er hverken morsom eller kan skyldes min far, men heller litt dramatisk.
Da jeg var litt over 1 år, brant nemlig huset vårt opp. Mamma våknet av at hunden vår sto utenfor soverommet deres og pep. Da hun gikk ut i gangen, var den full av røyk. Forskrekket vekket hun far og de får evakuert familien. Vi hadde soverom i andre etasje og vi måtte hoppe ut av vinduet. Brødrene mine er en del år eldre enn meg og var rundt 10-12 år. Disse hoppet derfor ved egen hjelp. Jeg var såpass liten at mamma måtte kaste meg ut av vinduet. I og med at det var i april og fremdels litt snø i hagen, siktet hun på en liten snøhaug og kastet meg mot den i håp at det skulle bli litt mykere å falle. Så hoppet mor og far etter. Hunden fikk de dessverre ikke med seg. Den hadde gått og gjemt seg. Vi fikk ikke med oss noen ting ut av huset. Med ett unntak. Far har jobbet som pressefotograf i mesteparten av sitt liv, så kameraet klarte han å ta med seg. Å se sitt eget hus brenne, er nok meget spesielt, men å ta bilde av det, er kanskje enda mer spesielt.


Til historien hører med at huset ble bygget opp igjen, nå med soverom i første etasje.

onsdag 24. august 2011

Skolestart

Har tidligere skrevet om de ordene jeg har et anstrengt forhold til, og nå i forbindelse med skolestart, kom jeg på noen til. Det første er kontaktpapir. Jeg hater kontaktpapir. Den er umulig å sette på, blir full av lufthull og mor blir gretten. Jeg skulle likt og visst hvem som har funnet opp noe så utrolig dustete. I teorien skjønner jeg faktisk at det er smart, det er i praksis jeg sliter. Tips til førstegangsbrukere: 1. Vær opplagt ved igangsettelse. Dette tar energi og krefter. 2. Ikke hiss deg opp underveis. 3. Fortell barna at de lufthullene er kjempemorsomme.
Det jeg sliter vel så mye med som kontaktpapir, er bokbind. Og da snakker vi type gjennomsiktig bokbind. Det tror jeg faktisk er enda verre enn kontaktpapir. Det sklir nemlig i alle mulige retninger og når du endelig har fått festet bokbindet på den ene siden, må du legge boken over på den andre siden og lure inn en teip i kanten. Balansekunst i seg selv. Velger du å la boken ligge oppe og teiper fast på andre siden, blir det rett og slett for trangt når boka skal lukkes.
I dag gikk dette faktisk relativt greit. 2 bøker med bokbind og 1 med kontaktpapir og jeg er ikke sååå grinete. Sånn ble resultatet:

søndag 21. august 2011

Nesodden på langs - på sykkel

I dag gikk Nesodden på langs av stabelen. Det er et sykkelritt på 2 mil, altså ikke så veldig langt. Ole, Line og jeg sto klar på startstreken. Mitt forrige ritt var Grenserittet med 7.000 deltakere så det blir litt andre forhold når rundt 300 står på startstreken. Da kaller man det "sjarmerende." One happy family liksom. Da vi kom for å hente startnummer, lurte jeg et øyeblikk på hvordan de skulle få tatt tiden, for det fulgte ikke med noe tidtakerchip. Da kunne Line fortelle at de tok tiden manuelt. Alle fikk registrert samme starttid og så sto en kar i mål og noterte startnummer og tid. Herlig! Da vi skulle levere bagasjen ved start sto denne bagasjebilen klar:

Er ikke dette festlig ? Eller sjarmerende da.

Overraskende mange publikummer i langs løypa, det har vel sammeneheng med one happy family poenget fra i stad. Sjarmerende. Jentene på drikkestasjonene hadde vel ikke øvd all verdens på logistikk så den var det i grunn bare å sykle rett forbi. Sjarmerende - not.

Begrepet "hold høyre" er vel heller ikke så veldig godt innarbeidet i de Nesoddenske skoger. Ikke det at jeg trengte å si det så veldig ofte, så det var mest artig da en dame lydig syklet til kanten - til venstre vel og merke.

Rittet hadde høy gjørmefaktor. For meg betyr det redusert fart - svært redusert fart. Selv om jeg hørte Øyvind i bakhodet hele tiden (kom igjen Kari - her er det bare å trå på!) gikk det saaakte. Line slo meg dermed med ca 15 minutter - veldig surt, men sånn er det når man sykler som en skilpadde i gjørma. Akkurat resultatene er vel ikke klare før om 3-4 uker, det tar vel litt tid å gå gjennom notatene fra målgang.

Ved målgang ble det servert lapskaus og bananer. I og med at jeg trengte bananer til en kake jeg skulle lage senere den dagen, ba jeg Ole fylle opp lommene med bananer. Han så først på meg litt vantro, men han gjorde som jeg sa. Dette gjør da kaken bare mer ekslusiv? (fylt med banener fra sykkelrittet på Nesodden i dag - hvor mange kan skryte av det).

Etter endt ritt, sykkelvask og lapskaus-spising, kjørte vi Line hjem. I bilen hjem var det uoffisielt verdensmesterskap i gjesping hvor Line feide all motstand av banen. Suveren. Men så hadde hun hadde jentefest kvelden før og banka meg med 15 minutter så hva skal jeg si.

Til slutt må jeg vise frem den kjempefine medaljen vi fikk:



Sa jeg tiden min forresten ? Ikke det nei. Og nå som vi hadde det så hyggelig.... OK, 1.25 ca (min egen klokke), Line og Ole syklet begge i mål på ca 1.10. Grattis til dem!

onsdag 17. august 2011

Min skjønne famile

På tide å presentere familien min:

Ole (mann og far) og disse ordene lyder som musikk i hans ører: ved, motorsag, sykling, fjellet, langrenn, slalom, bading (gjerne naken hvis det passer seg), telttur, bobil, Østmarka, kart, NRK, Aftenposten og naboer.  Disse ordene har han et noe mer anstrengt forhold til: Kjøpesentre, butikker (unntaket her er sportsbutikker), treningssentre kaffebar og Nordmarka. Jævel på husarbeid og vedhogst.

Så er det Haakon. Gutten med stor G. Ansvarsfull ung mann som ble helt forferdet en gang han kom hjem fra skolen og oppdaget at døren var ulåst med nøkkelen i. Han ringte sporenstreks til sin mor (altså meg) og da viste det seg at mor hadde glemt både døra og nøkkelen og mor var glad for at det gikk bra. Haakon var langt fra fornøyd med mors ydmykhet og sa:”mamma, nå må vi snakke alvor,” ringte siden sin far (altså Ole) og sa bekymret: “mamma forstår ikke alvoret her pappa”

Fredrik. Kråka med stor K. Veldig, veldig kul, også i klesveien. Hverdagstøy defineres som hettegenser og Olabukse, mens fintøy defineres som en litt finere hettegenser og en Olabukse uten hull.
Skater (selvfølgelig) og en gang han holdt på med dette i oppkjørselen hjemme falt han og slo seg litt. Han ville gjerne fortelle dette til mor ( ingen detalj for liten i en sånn histore...) og mor sier: ”slo du deg da Fredrik?” hvorpå Fredrik svarer “ja, men det gikk bra. Jeg sa bare: Åh, motherfucker” Det er da du som mor føler at du har gjort en god jobb.

Kari (mor) og disse ordene lyder som musikk hennes ører: kjøpesentre, kaffebar, butikker (inkl sportsbutikker), treningssentre, sykling, langrenn og fjellet. Har et noe mer anstrengt forhold til telttur, bobil, besserwissere, røyking og vekkerklokke.

Her har du oss:



Bildet er tatt i Jotunheimen på starten av vår hytte til hytte tur i sommer.


tirsdag 16. august 2011

Sykling

En liten ting til.

Jeg sykler en del, men vi snakker ikke om noe avanserte greier. For å plassere mitt nivå først som sist, syklet jeg Grenserittet på 4,47. MEN jeg syklet Grenserittet på 8 mil og det er jeg fornøyd med. Sykler mye alene og da blir det liksom ikke så veldig sus over treningen. Jeg er vel ikke noen stor tilhenger av å ha det vondt i flere timer og synes makspuls er oppskrytt. I tillegg har jeg blitt så ufattelig pysete på stier og gjørme at jeg skjønner i grunn ikke hvorfor jeg sykler ritt. (4 ritt i min 1 år lange rittkarriere) Men jeg har alltid vært glad i å sykle og følger litt med på sykkelrelaterte ting. Og det er nå jeg kommer til poenget mitt, via Ole Chr Fagerlis (sykler veldig mye veldig fort) twitring, kom jeg over den superfestlige bloggen til samboeren hans. idapiapaatur. Les den og le!

Her er jeg ved start i Strømstad:



Jeg syklet i pulje 19 og ble merkelig nok ikke siste i min pulje.Tror jeg med den strålende tiden på 4,47 har seedet meg til siste pulje neste år ;)

I går var vi ute og syklet med Øyvind og Line. Vi prøvesyklet Nesodden på langs som går av stabelen til søndag. Dette er bare 2  mil med en del gjørmete sti, som jeg altså er ubrukelig på, så jeg har faktisk ikke noe ambisjon om å slå Line som i fjor syklet på rundt 1time. Øyvind syklet bak meg og pushet meg (dette klarer du Kari, tråkk på!, nei, ikke gå av!) mens Line fløy gjennom løypa som en annen luftmadrass. Drar nok fra henne oppover, men klarer nok ikke å ta igjen det jeg mister i stipartiene. 1 time er jo en snittfart på 20km/t. Hjelpes meg. Uansett, dette var etter sykkelturen i går:



Bandasjen kom ikke som er resultat av tøff sykling (selv om jeg klarte å få noen til å tro det). Dette er et resultat av en mopeds brutale møte med en bil i motgående retning. Og på den mopeden satt jeg. Maaange år siden, men bruker det stadig vekk som unnskyldning likevel.

Ryddetid

Hei igjen

I kveld har jeg all verdens tid til å rydde. Barna er ikke hjemme og det er heller ikke mannen. I stedet sitter jeg her og blogger. Etter mitt aller første innlegg for hele 5 minutter siden, går jeg nå løs på innlegg 2. Nemlig det med ryddingen.

Det har seg slik at jeg mistet broren min nå i våres. Han ble bare 53 år  (døde av kreft) så det var ikke noe stas. Vi holder nå på å rydde ut av huset hans og i den forbindelse har jeg en del ting og tang stående som jeg har tatt med fra huset hans. Har blant annet tatt med meg et kjempefint servise, her representert ved tekanne og sausenebb.
Har alltid vært veldig glad i dette servise så det er hyggelig for meg å ha.

Tok også med meg to nydelige skåler, her er den ene:

Den er da nydelig? Jeg er ikke noe sånn "å, bare et kupp jeg gjorde på loppis," men denne er jeg sikker på hadde vært et kupp.


Velkommen til all verdens land og rike

Hei!
Å opprette en blogg var i grunn noe jeg bråbestemte meg for - at blogg måtte være tingen for meg. Har relativt mye på hjertet som jeg gjerne deler - med kjente og ukjente. I tide og utide.

Tittelen på bloggen er en av mine mors saftuttrykk. Et uttrykk som fasinerer meg for hvor kommer det fra liksom ? Dette uttrykket sies gjerne litt lett forferdet - "i all verdens land og rike," gjerne med en sånn spørsmålsavslutning.

I all verdens land og rike passer bra til en blogg som handler om alt og ingenting.