tirsdag 22. september 2015

Våttkort

Hei
,
Det blir mye av det våte element om dagen. En ting er å bade/svømme i 28 grader på Lambertseter Bad, en helt annen ting er å kave i sjøen i 16 grader - fullt påkledd. Det var det siste jeg prøvde i går.

Jobben min (som jeg snart slutter i, men mer om det senere), arrangerte nemlig kajakk-kurs for ansatte. Dette var en mulighet jeg ikke kunne si nei til.

18 mer eller mindre spreke kollegaer stilte opp på Solvik Båthavn i går kl 16. Været var upåklagelig, sjøen stille og fin. Vi fikk en kjapp innføring i kajakkens grunnleggende greier så bar det ut på sjøen. Der øvde vi oss på ulike manøvreringsøvelser. Deretter padlet vi videre utover sjøen og endte til slutt ved Veritas (sånn omtrent). Det var ganske uvant, så jeg kjente at jeg ble ganske fort sliten. Dessuten var det vanskelig å holde båten på rett kjøl og måtte stadig vekk ta sånne justeringstak (nå heter det ikke justeringstak, men jeg husker ikke hva det heter)

Vi endte opp i en liten bukt der vi fikk beskjed om å øve på kameratredning. Instruktøren forklarte oss hva vi skulle gjøre og det gikk med gru opp for oss at vi måtte ut i vannet. Min umiddelbare kommentar var: "Er du sprø?" Men det var han dessverre ikke. Vi gikk sammen to og to, og Josefin og jeg endte opp med å øve sammen. Jeg sa jeg kunne gjøre det først, og Josefin og jeg gikk raskt gjennom oppgaven før jeg kastet med rundt i vannet. Det var så kaldt at man får nesten litt sjokk med en gang. Da jeg fikk hodet over vann og manøvrert meg bort til kajakken til Josefin, satt Josefin i sin kajakk og hikstet av latter. Må vel innrømme at jeg ikke helt forsto hva hun synes var så inmari morsomt, men hun lo og lo og lo. Så da måtte jo jeg le også. Så da lo vi enda mer. Så sier hun mellom hikstingen:"du tappade din møsse" (Josefin er svensk, men det skjønte dere vel) "Hva?" sier jeg. "Du tappade din møsse", så pekte hun ut i vannet. Da forsto jeg at jeg hadde mistet luen min i rundturen. Og så lo hun enda mer. "Men drit nå i den lua," sier jeg "jeg vil opp i kajakken." Så fikk Josefin manøvret min båt inntil sin. Etter mye om og men, fikk jeg hoppet opp på kajakken min og ålte meg fremover. Det var altså så tungt! Josefin skulle hjelpe til med å holde min kajakk stødig. Det klarte hun vel sånn noenlunde, for vips ramlet jeg uti igjen. Og vi lo og lo. Da begynte jeg å bli klar for å komme meg opp i kajakken, hoppet opp igjen, og denne gangen klarte jeg å åle meg opp i sittegropa mi (eller brønn heter det vel). Herregud, så slitsomt! Særlig med all den leingen.

Så var det Josefin sin tur. Da var vi kanskje litt bedre forberedt, for dette forsøket gikk relativt greit. Josefin kom seg greit opp i kajakken igjen. Josefin fortalte etterpå at hun ble så overrasket over at jeg bare hoppet ut i vannet uten å betenke meg, at det var derfor hun ble så lattermild. Hun hadde vel kanskje tenkte at jeg skulle nøle og drøye litt, slik at både hun og jeg slapp. Nøling og drøying ligger ikke for meg, så da ble det slik, og Josefin innså i det øyeblikk at hun også måtte til pers, og så lo hun bare av det. Litt av en kamerat må jeg si!

Etter dette padlet vi rett til land, våte som katter. Vi skiftet til tørt toy (i den grad det var mulig å bli tørr, det var jo ikke akkurat en garderobe vi hadde til rådighet, men et toalett). Håndtørreren ble brukt til hele kroppen for å si det sånn.

Til slutt var det utdeling av våttkort og en fornøyd og kald gjeng dro på Dolly Dimples. For en artig kveld!









Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar