onsdag 2. desember 2015

Iskrigerne

I en alder av 48 år, har jeg vært på min første ishockey-kamp og da synes jeg det er en rett og en plikt å skrive et blogginnlegg om det.

For først å ta to ord om hva som gjorde at vi det i hele tatt havnet på ishockey-kamp, var at vi har fulgt med på Iskrigerne siden sesong 1, og har vel blitt en av våre favoritt TV-serier. Vi digger Iskrigerne. "Vi" er i første rekke Haakon, Fredrik og jeg. Vi ble da enige om at Haakon og Fredrik skulle få billett til ishockey-kamp i kalendergave. Plutselig kom forslaget opp om at jeg også skulle være med, og vips så var vi 3. Med to relativt kritiske tenåringer i hus (dvs kritiske til sin mor), ble det en del kommentarer i løpet av kvelden.

Etter å ha fulgt såpass nøye med på Iskrigerne, startet moroa allerede utenfor Jordal der hvor bommen står. Vi humret godt over den episoden hvor Bonsak (med ny bil) ikke fikk tilgang til bom-nøkkelen av sirkusdirektør Kjær. Jeg kom i skade for å snakke om denne episoden med litt for høy stemme og fikk umiddelbart korreks fra eldstemann. Trengte ikke snakke så høyt liksom. Så kleint.

Da vi kom til døra, spør dørvakta meg: "Er du Lørenskog-supporter eller Vålerenga-supporter?"
"Tja, si det" sier jeg. "Ikke Lørenskog hvertfall". Bakgrunnen for dette svaret var at dette var jo min aller første ishockey-kamp, og jeg ser ikke akkurat på meg selv som noen supporter av noe slag. Men når jeg fikk tenkt meg om, ville jeg jo at Vålerenga skulle vinne. Vi ble da geleidet videre slik at vi kunne sitte på "riktig" side. Da jeg snudde meg for å gå videre, så jeg to gutter som sto og himla med øynene. "HVA VAR DET FOR ET SVAR??!" "TJA, SI DET???!"  Dette gikk ikke ubemerket hen, og jeg må vel i etterpåklokskapens lys, tåle ørlite kritikk for denne.

Da vi kom til riktig inngang, ble vi igjen spurt om vi var Vålerenga-supportere. Jeg klarte kanskje å forbedre svaret mitt litt, for det ble "vi sier det." Det kom riktignok ramsalt kritikk fra han på 17, også for denne bemerkningen. Er ikke så lett å gjøre alt riktig.

Å være på ishockey-kamp er veldig gøy. Det er mye action og mye å følge med på. Det var moro å se gutta live, og vi kunne raskt konstatere at materialforvalter Roar var på plass i sitt faste vindu. For oss ihuga Iskriger fans, var dette veldig stas. Det var riktignok umulig å se hvem som var hvem på isen, men heldigvis står navnet på ryggen. Det er riktignok 2 stk Csiszar, men sånn er det med 2 fettere på samme lag. Og bare en av dem er kaptein.

En av kveldens mest hektiske jobber, må vel være han som skrur musikken av og på, for du verden så rask han var til å trykke på musikk-knappen så fort klokken ble stoppet. Hvilket den ble hele tiden. Jeg tror nok Vålerenga prøver å være nytenkende og kreative, men dette gjelder ikke musikken for å si det sånn. "Hold the Line" med Toto kan vi vel si har gått ut på dato (unnskyld P4 - vet dette er en favoritt for dere). Musikk kan også være forklarende, jeg skjønte kjapt når det var utvisning bortelag. Da ble det spilt litt sånn (unnskyld meg) latterlig musikk.

Tilbake til klokka. Den ble som sagt stoppet - hele tiden. Så 20 minutter er ikke 20 minutter, den er 40. Dermed ble det en lang kveld på Jordal, men tiden gikk faktisk ganske fort. Mye fortere enn Vålerengas fotballkamper, for de kan være laaange. Nå har ikke vi vært på fotballkamp på mange år, men vi var jo ganske ivrige en sesong eller to. Nå fikk jeg litt igjen for det. Jeg vil påstå at overføringsverdien fra å være Vålerenga fotball-supporter til å være Vålerenga ishockey-supporter er veldig høy. De samme sangene, den samme utskjellingen av motstanderen og den samme banninga. Hvilket i grunn er ganske fornøyelig.

Vi fikk også et lite glimt av sirkusdirektør Kjær og botsjef Glenn (den tittelen forsvant kanskje samtidig med 2. keeper tittelen), begge trygt plassert på tribunen. Et lite intervju med Svenna i pausen ("ække ballllet vi driver med"), var også artig - godt det ikke var på engelsk ;)

Best av alt, Vålerenga vant 4-1 mot Lørenskog.

Ser at kampreferatet jeg her har skrevet, kan oppfattes som noe mangelfullt, men jeg har nå hvertfall fått med meg resultatet.

Til slutt må jeg få komme med et lite hjertesukk, og det er hvor dårlig stelt det er med ishallen Jordal. Jeg visste det sto dårlig til, for det har jo Kjær vist oss på TV, men synes likevel det er trist at ikke Oslo (og Norge forøvrig) har bedre og nyere ishaller enn dette. Tenker også på at spillerne kan pådra seg større skader i denne hallen (og sikkert mange andre haller) på grunn av hardt vant. Akkurat her må jeg si meg enig i Jonas Opøyen:"Jeg synes det er rart at vi i Norge, som vanligvis har fokus på sikkerhet, ikke retter oss etter internasjonale regler"

Lykke til videre, Iskrigerne :)