Gratulerer med vel gjennomført

Har man gått et skirenn med bra resultat sier man: "gratulerer med flott tid!" Har man gått et skirenn med dårlig resultat sier man: "gratulerer med vel gjennomført"

Til meg sa de: Gratulerer med vel gjennomført. Les: dette gikk relativt dårlig.

Og her snakker vi ikke om en litt dårlig tid, vi snakker om en ordentlig dårlig tid. Tror jeg kom på 55 plass i min klasse. I min klasse var det rundt 80 startende.

Jeg vet i grunn ikke hva som gikk så galt. Formen var bra før start, skia satt som et skudd og jeg gledet meg til å gå. Det var riktignok "friskt" (les dritkaldt) i startområdet (noen snakket om minus 18) så jeg måtte jobbe litt for å holde varmen. Det gikk egentlig greit.

De første 5 km er jo harde og dette gikk tungt. Jeg hadde havnet i pulje 4 og det må ha vært en gedigen misforståelse. Da jeg hadde gått ca 2 km hadde hele gruppen gått fra meg. Dvs det var meg og en annen mann. Mannen snur seg mot meg og sier: "ja, da er det bare oss igjen da." "Det blåser jeg i" var svaret mitt. Allerede da hadde humøret dalt noen hakk. Jeg tenkte at jeg måtte gå i mitt eget tempo og ikke la meg affisere av alle som freste forbi meg. Sannheten var nok at jeg dro på litt hardt. Jeg tenkte det var greit for det løsner jo før eller siden. Det løsna ikke. Aldri. Ved første målestasjon viste det seg at jeg hadde gått like fort som i fjor, men dette fikk jeg ikke med meg.

Da jeg kom til første drikkestasjon etter ca 7 km var jeg utstlitt. Tenkte det hjalp med drikke og kjeks, men det hjalp ikke stort. Turen videre til Kobberhaugshytta var veldig lang. Den ene etter den andre passerte meg. Til og med én med anorakk, én med eldgamle ski og én med fullstendig manglende teknikk. Alle gikk fra meg.

Da jeg kom til Kobberhaugshytta var jeg like sliten. Heiv innpå en brødskive, kvikklunsj, sportsdrikke, vann - ingeting hjalp. Det var så tungt så tungt og det gikk i snegletempo. Noen hadde satt på brekket inne kroppen og det er utrolig dårlig gjort. På Tryvann var det drikkestasjon og jeg sa til de jentene som sto der: "jeg er så sliten!" Det er bare så utrolig teit å si når man bare har gått 20 km. Tenk de stakkarene som hadde gått 45km! Så kom jeg og sutra over å være sliten. Skikkelig patetisk. Jentene på Tryvann sa det bare var 5 km igjen, jeg så på klokka og krysset fingrene for 2,45. Etter å ha peiset på (fremdeles i snegletempo), en god stund (5-10 minutter) kom 5km skiltet. Sendte jentene på Tryvann noen ufine tanker. Det må ha vært 5,5 der de sto - hvis ikke 6km - da sier man ikke sånt. Grr. Det var omtrent på dette tidpunktet jeg lovte meg selv at jeg aldri, aldri skulle gå et skirenn igjen.

Høydepunktet under turen var helt klart heiagjengen på fra Bøler og omegn. Først så jeg Jon tydelig parkert langs siden. Jeg hoiet og skrek og plutselig var hele heiagjengen på plass med Haakon i spissen. Kjempegøy! Da gikk jeg som en gud bortover løypa - måtte vise meg fra min beste side tross alt. Det hører også med til historien at jeg hadde nedlagt forbud mot at de skulle stå i oppoverbakke. Da er jeg et pussig syn.

Kom meg i mål på 2,52,58. På dette tidspunktet visste vi ikke hvor lang løypa var. Skiforeningen kaller den for 23km, men løypa var lagt om i år, og var en god del lenger. Derfor visste jeg ikke hvor misfornøyd jeg skulle være. Runkeeperen min viste 26km. Stemmer det, gikk jeg faktisk like fort som i fjor. På resultatlistene står løypa nå korrigert til 25km hvilket betyr at jeg gikk noem minutter saktere enn i fjor. Men i fjor hadde jeg hvertfall en fin tur.

Dagen derpå var jeg kjempesliten. Mer sliten enn et langt sykkelritt. Jeg forstår ingenting. Føler meg i brukbar form og bedre enn i fjor. Jeg hadde bare en kjempedårlig dag. Så nå har jeg lyst til å forfølge den tanken litt, for hvis jeg hadde en dårlig dag, er det vel bare å prøve en gang til? Finne et annet renn? Nå, ganske snart?

Før start, mens livet fremdeles var lett

Holmenkollen Skimaraton

I morgen skal jeg gå Holmenkollen Skimaraton. Alle idrettsutøvere med respekt for seg selv må blogge om en slik begivenhet før, under og ikke minst etter rennet. Så her kommer noen tanker fra meg.

Det jeg er aller mest fornøyd med er at vi får et sånt fint klistremerke vi kan sette på skiene. Da ser alle at jeg har gått Holmenkollen Skimaraton - og ikke nok med det, jeg tror ikke det er forskjell på merkene om man går den lange etappen på 56 km eller den korte på 23 km. Da er det kanskje noen som tror at jeg har gått 56 km og at jeg dermed er supersprek. Det er tipp topp, for det stemmer ikke. Har ikke tenkt å ta av det klistremerket på en stund.

Jeg gikk denne etappen (altså 23 km) i fjor også, så en viss erfaring kan jeg vel påberope meg. Først og fremst var det veldig gøy og en flott tur i et flott terreng. Heldigvis hadde vi ikke samme startsted som disse testosterongutta (og jentene) så det var en rimelig avslappet stemning i startområdet for å si det sånn. Jeg kom litt sent til start, dette fordi bussturen gikk relativt tregt og en svært lang dokø som gikk i sneglefart. (nesten bare damer i køen da - gutta hadde sånn portabelt urinal. Aldri sett før og egentlig ganske festlig.)

Etter en pangstart hvor pulsen bikka 100% (ja, jeg har stilt pulsklokka litt nå), var det en nydelig drikkestasjon på Hansemyra. Det som også er veldig fint, er at du går ikke spesielt langt før det dukker opp et skilt hvor langt det er til neste matstasjon. Det som ikke er så fint er at testosterongutta i kondomdress kommer inn på samme løypa etter 5-6 km. Da er det bare å holde kjeft og holde høyre.

Matstasjonen på Kobberhaugshytta er et eneste festområde. Musikk, masse god mat, drikke - glemte et øyeblikk eller to at det var et skirenn jeg gikk. Heiv innpå rundstykker, sjokolade, boller, saft - i det hele tatt et lite herremåltid.

På tross av noe redusert glid, gikk jeg ufortrødent videre. Mer drikke på Tryvann. 3 drikkestasjoner på 23 km er jo genialt. Så begynte det å gå litt tungt. Antall oppoverbakker fra Tryvann til Holmenkollen er unødvendig mange spør du meg. I tillegg virket det som de hadde lagt inn noen ekstra bakker for moro skyld. Og ikke nok med det, det er her Marathon Photos har funnet ut at det er lurt å stå. Der var en grunn til at jeg ikke kjøpte disse bildene da tilbudet kom. Går som en kjerring og holdning som er potetsekk.

Kom i mål på finfine 2,32.  Hvis du lurer på hvordan du har gjort det i forhold til de andre, er det bare å sjekke hvor mange sekker som ligger igjen når du kommer for å hente sekken din. Det var ikke så veldig mange sekker igjen da jeg kom....

Årets startnummer. Hei på meg!

Så dette må jeg jo gjenta. Har ingen ambisjoner om å forbedre tiden min. Spesielt fordi årest løype er 1 km lenger. Da er jeg happy om jeg går på samme tid som i fjor. Har riktignok nye ski, men hun oppå skiene har nok lagt på seg 2-3 kilo siden i fjor. Heia meg og alle andre som skal gå!

Dagens veske

Det er vel en kjennsgjerning at vi damer har en haug med vesker. Intet unntak for undertegnede, men jeg vil påstå at jeg kun har en minimumsbeholdning av en anstendig veskegarderobe.

Problemet med veskene er at de ligger rundt og flyter overalt. Jeg har lenge tenkt at jeg måtte prøve å finne noe fornuftig å henge dem på, men har ikke funnet noe - ikke før nå. Det var da jeg begynte å tenke på garasje (hvorfor i alle gode dager begynte jeg å tenke på garasje?), at en idé begynte å ta form.

Tok meg en tur på Clas Ohlsson. Clas Ohlsson og jeg er egentlig ikke "perfect match," men vi begynner å forstå hverandre for å si det sånn. Og der fant jeg akkurat det jeg lette etter! En lang sak til å skru fast i veggen. Akkurat den oppgaven overlot jeg til Ole.

Se så utrolig smart:

Som dere ser, er jo dette kun noen få vesker. I samme slengen tok jeg noen beinharde, tøffe valg og kastet noen vesker. Da var det jo ekstra kjærkomment at jeg fikk en ny, flott veske til bursdagen min! Så da er vi vel oppe i 15 vesker. Som sagt - en minimumsbeholdning.