mandag 13. februar 2012

Gratulerer med vel gjennomført

Har man gått et skirenn med bra resultat sier man: "gratulerer med flott tid!" Har man gått et skirenn med dårlig resultat sier man: "gratulerer med vel gjennomført"

Til meg sa de: Gratulerer med vel gjennomført. Les: dette gikk relativt dårlig.

Og her snakker vi ikke om en litt dårlig tid, vi snakker om en ordentlig dårlig tid. Tror jeg kom på 55 plass i min klasse. I min klasse var det rundt 80 startende.

Jeg vet i grunn ikke hva som gikk så galt. Formen var bra før start, skia satt som et skudd og jeg gledet meg til å gå. Det var riktignok "friskt" (les dritkaldt) i startområdet (noen snakket om minus 18) så jeg måtte jobbe litt for å holde varmen. Det gikk egentlig greit.

De første 5 km er jo harde og dette gikk tungt. Jeg hadde havnet i pulje 4 og det må ha vært en gedigen misforståelse. Da jeg hadde gått ca 2 km hadde hele gruppen gått fra meg. Dvs det var meg og en annen mann. Mannen snur seg mot meg og sier: "ja, da er det bare oss igjen da." "Det blåser jeg i" var svaret mitt. Allerede da hadde humøret dalt noen hakk. Jeg tenkte at jeg måtte gå i mitt eget tempo og ikke la meg affisere av alle som freste forbi meg. Sannheten var nok at jeg dro på litt hardt. Jeg tenkte det var greit for det løsner jo før eller siden. Det løsna ikke. Aldri. Ved første målestasjon viste det seg at jeg hadde gått like fort som i fjor, men dette fikk jeg ikke med meg.

Da jeg kom til første drikkestasjon etter ca 7 km var jeg utstlitt. Tenkte det hjalp med drikke og kjeks, men det hjalp ikke stort. Turen videre til Kobberhaugshytta var veldig lang. Den ene etter den andre passerte meg. Til og med én med anorakk, én med eldgamle ski og én med fullstendig manglende teknikk. Alle gikk fra meg.

Da jeg kom til Kobberhaugshytta var jeg like sliten. Heiv innpå en brødskive, kvikklunsj, sportsdrikke, vann - ingeting hjalp. Det var så tungt så tungt og det gikk i snegletempo. Noen hadde satt på brekket inne kroppen og det er utrolig dårlig gjort. På Tryvann var det drikkestasjon og jeg sa til de jentene som sto der: "jeg er så sliten!" Det er bare så utrolig teit å si når man bare har gått 20 km. Tenk de stakkarene som hadde gått 45km! Så kom jeg og sutra over å være sliten. Skikkelig patetisk. Jentene på Tryvann sa det bare var 5 km igjen, jeg så på klokka og krysset fingrene for 2,45. Etter å ha peiset på (fremdeles i snegletempo), en god stund (5-10 minutter) kom 5km skiltet. Sendte jentene på Tryvann noen ufine tanker. Det må ha vært 5,5 der de sto - hvis ikke 6km - da sier man ikke sånt. Grr. Det var omtrent på dette tidpunktet jeg lovte meg selv at jeg aldri, aldri skulle gå et skirenn igjen.

Høydepunktet under turen var helt klart heiagjengen på fra Bøler og omegn. Først så jeg Jon tydelig parkert langs siden. Jeg hoiet og skrek og plutselig var hele heiagjengen på plass med Haakon i spissen. Kjempegøy! Da gikk jeg som en gud bortover løypa - måtte vise meg fra min beste side tross alt. Det hører også med til historien at jeg hadde nedlagt forbud mot at de skulle stå i oppoverbakke. Da er jeg et pussig syn.

Kom meg i mål på 2,52,58. På dette tidspunktet visste vi ikke hvor lang løypa var. Skiforeningen kaller den for 23km, men løypa var lagt om i år, og var en god del lenger. Derfor visste jeg ikke hvor misfornøyd jeg skulle være. Runkeeperen min viste 26km. Stemmer det, gikk jeg faktisk like fort som i fjor. På resultatlistene står løypa nå korrigert til 25km hvilket betyr at jeg gikk noem minutter saktere enn i fjor. Men i fjor hadde jeg hvertfall en fin tur.

Dagen derpå var jeg kjempesliten. Mer sliten enn et langt sykkelritt. Jeg forstår ingenting. Føler meg i brukbar form og bedre enn i fjor. Jeg hadde bare en kjempedårlig dag. Så nå har jeg lyst til å forfølge den tanken litt, for hvis jeg hadde en dårlig dag, er det vel bare å prøve en gang til? Finne et annet renn? Nå, ganske snart?


Før start, mens livet fremdeles var lett

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar