Evaluering

I disse tider er det jo så populært med evaluering så da er det helt naturlig å avslutte med en "runde rundt bordet" etter gårsdagens tidligere annonserte dugnad. Kort oppsummert vil jeg si det var en ubetinget suksess. Snakk om å ha et ryddig loft! Jeg måtte bare le da jeg kikket opp på loftet etter at vi var ferdige. Helt tomt (nesten da). Fredrik på sin side, synes kanskje dugnad et litt oppskrytt, men var veldig ivrig på å lage saft og hjelpe til med å bake boller. Ellers var han og Haakon kjempeflinke til å pusse sølv. Jeg hadde heldigvis ikke sagt hvor dødskjedelig det er, så de gikk på med friskt mot. Det må også legges til at akkurat denne delen av dugnadsjobben ble ørlite kompensert så det trekker kanskje litt ned. På den annen side slipper jeg å stå på julaften sånn rundt klokken 16 og rope :"shit!, det hadde jeg glemt" for så å nipusse det som ser verst ut. Verdt noen kroner det?

Hvis man så skal vurdere hva som kunne vært gjort bedre (mye mer populært enn å si hva som var dårlig, men for å kalle en spade for en spade, kan det vel kalles dårlig) så var det timingen. Dugnaden varte fra 13-16, dvs 3 timer. På denne tiden skulle vi altså rydde loftet, sortere tøy, kjøre bort tøy til Fretex, avise fryseren, rydde og vaske kjøkkenskap, pusse sølv, rydde skuffer og bake boller. Litt ambisiøst eller?

I 17 tiden var vi ferdige med omtrent halvparten av oppgavene, bollene prøvesmakt og middagen på bordet. Kvelden ble toppet med en bordtennisturnering med Haakon og Kari i den superspennendefinalen. Et ordentlig lokalderby med andre ord!

Her ser dere noe av det vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med:

Kosedyr fra Disney World samt 1 stk redningsvest. Sistnevnte har vi en plan om å selge, men hvis noen leser er interessert - så si i fra ;)

Hvis det skal deles ut noen "best performing price" her, tror jeg den må gå til Ole. Snakk om ha stayerevne og innsatsvilje på noe såpass kjedelig. Ser riktignok at det er noen pent stablede kartonger der oppe som ikke ble tatt opp til vurdering, men forble på loftet. Ole, det gamle rælet ditt fra gamle dager må nok til pers det også! Ny dugnad annonseres om ikke så altfor lenge ;)

Like før det braker løs

Nå har det vært stille fra meg en stund, men etter det innlegget om løping, ble det rett og slet litt vakum. Hva kan toppe det liksom? Eller bunne om du vil.
Så, nå er vil tilbake til de "små gleder." Kl 13 i dag har jeg invitert min skjønne familie til dugnad. Har laget en fin invitasjon og alle tre har takket ja. Idéen fikk jeg da vi brukte såpass mye tid på å tømme huset til broren min i Horten. Vi satte av flere helger til dette. Da tenkte jeg:"dette gjør vi da aldri hjemme" - det må vi få gjort noe med. Videre er det noen bilder jeg gjerne skulle ha funnet (til denne bloggen) og håper de er på loftet. Fredrik har tyvstartet og går nå rundt på slalomstøvler på bena da dette ble anbefalt fra butikken. (støvlene former seg etter foten). Kanskje litt på siden av dugnadskonseptet, men pytt pytt. Ole er allerede i gang på loftet. Jeg (dvs i dette tilfelle "arrangementskomiteen") har fristet med boller og saft, så nå må jeg svinge meg også!

Her ser dere min fjonge invitasjon:

Hvorfor jeg ikke løper

I kjølevannet av helgens Nøklevann Rundt, ble det litt sånn løpefokus. Og jeg svarer som jeg pleier: "jeg løper ikke jeg." Tenkte derfor jeg skulle forklare en gang for alle hvorfor jeg ikke løper. Det er dritkjedelig. Hadet.

Men i tillegg til at det er kjedelig, har jeg også en annen grunn som jeg drar frem i tide og utide. Jeg fikk nemlig most kneet mitt i en mopedulykke da jeg var 17 år. Når sant skal sies, var jeg ikke akkurat noen løpedronning før ulykken heller, men etter dette ble det i grunn umiddelbar stans med alt idrett.

Vi (en venninne og jeg) ble regelrett kjørt rett ned. Vi skulle egentlig på fest. Jeg satt bakpå mopeden og Tonje kjørte. Det kom en bil i motgående kjøreretning som mistet kontroll over bilen sin. I en altfor høy fart kom han over i vår kjørebane og traff oss med et brak. Jeg så ingenting så jeg fikk ikke med meg hva som skjedde. Jeg husker bare at jeg plutselig svevde og at jeg i svevet rakk å tenke: "Dette skjer ikke meg, dette er sånn jeg bare leser om." Så gikk jeg i bakken med et brak, rullet rundt en gang eller to og der lå jeg - på fortauet inntil et gjerde. Så kjente jeg en intens smerte i kneet. Det er en smerte det ikke går an å beskrive - annet enn at jeg skrek. Og jeg skrek. Da jeg hadde ligget og hylt og skreket en stund, fant jeg ut at det var like vondt uansett om jeg skrek eller ikke så da stoppet jeg å skrike. Det kom folk til ganske fort, så jeg fikk førstehjelp i form av å avklare tilstand, ta av hjelm, støvletter, fikk pledd og en hånd å holde i.

Det ble 2 uker på Ullevål. Min venninne Tonje kom litt bedre ut av det, så hun var ute etter en uke. Jeg derimot hadde sydd rundt 50 sting ved kneet, men det ble ikke bra. 2 nye operasjoner måtte til, den siste var en hudtransplantasjon som gikk veldig greit (bortsett fra at legen prøvde å sjekke meg opp i ettertid - men det er en annen historie.

Deretter mange uker på krykker og daglige turer til Ullevål for å skifte på sår. Det var i grunn en tøff tid, men på den annen side var jeg sjeleglad for at det ikke hadde gått verre.

Selve skaden ble kalt" myk legemsbeskadigelse", ikke ulikt et brannsår faktisk, men med en del tilleggsskader som røket korsbånd, ødelagte sener og nerver samt en most menisk.

Her er et bilde tatt ca 4 uker etter ulykken. Da syntes jeg at det var blitt mye bedre. Såret på høyre lår er der jeg tok hud fra.

Så at jeg i dag kan trene aerobic, sykling, langrenn og slalom er jeg kjempefornøyd meg. Og stolt.

Kong Olav og jeg

Jeg skriver om meg selv at jeg har en evne til å havne opp i de merkeligste situasjoner. Enten har jeg ordnet det helt selv, eller så har faren min hatt en finger med i spillet. Og denne historien er et eksempel på det!

Som dere skjønner er dette noen år siden. Far var formann i Pressefotografenes Klubb (PK). I forbindelse med PKs 50 års jubileum, hadde de invitert til stor fest på Rådhuset hvor selveste Kong Olav skulle komme å kaste glans over arrangementet. Jeg fikk da det ærefulle oppdrag å være blomsterpike.

Dette var selvfølgelig stor stas. Dette bildet kan det ikke være fattern som har tatt, for han er jo med på det. Det er heller ikke Albert Nordengen som har tatt det for han er også med på bildet.

Husker godt hva jeg hadde på meg. Et vevet, lilla ullskjerf , hvit bluse og stripete skjørt. Fri fra skolen fikk jeg også. Stor stas dette altså.