Hvorfor jeg ikke løper

I kjølevannet av helgens Nøklevann Rundt, ble det litt sånn løpefokus. Og jeg svarer som jeg pleier: "jeg løper ikke jeg." Tenkte derfor jeg skulle forklare en gang for alle hvorfor jeg ikke løper. Det er dritkjedelig. Hadet.

Men i tillegg til at det er kjedelig, har jeg også en annen grunn som jeg drar frem i tide og utide. Jeg fikk nemlig most kneet mitt i en mopedulykke da jeg var 17 år. Når sant skal sies, var jeg ikke akkurat noen løpedronning før ulykken heller, men etter dette ble det i grunn umiddelbar stans med alt idrett.

Vi (en venninne og jeg) ble regelrett kjørt rett ned. Vi skulle egentlig på fest. Jeg satt bakpå mopeden og Tonje kjørte. Det kom en bil i motgående kjøreretning som mistet kontroll over bilen sin. I en altfor høy fart kom han over i vår kjørebane og traff oss med et brak. Jeg så ingenting så jeg fikk ikke med meg hva som skjedde. Jeg husker bare at jeg plutselig svevde og at jeg i svevet rakk å tenke: "Dette skjer ikke meg, dette er sånn jeg bare leser om." Så gikk jeg i bakken med et brak, rullet rundt en gang eller to og der lå jeg - på fortauet inntil et gjerde. Så kjente jeg en intens smerte i kneet. Det er en smerte det ikke går an å beskrive - annet enn at jeg skrek. Og jeg skrek. Da jeg hadde ligget og hylt og skreket en stund, fant jeg ut at det var like vondt uansett om jeg skrek eller ikke så da stoppet jeg å skrike. Det kom folk til ganske fort, så jeg fikk førstehjelp i form av å avklare tilstand, ta av hjelm, støvletter, fikk pledd og en hånd å holde i.

Det ble 2 uker på Ullevål. Min venninne Tonje kom litt bedre ut av det, så hun var ute etter en uke. Jeg derimot hadde sydd rundt 50 sting ved kneet, men det ble ikke bra. 2 nye operasjoner måtte til, den siste var en hudtransplantasjon som gikk veldig greit (bortsett fra at legen prøvde å sjekke meg opp i ettertid - men det er en annen historie.

Deretter mange uker på krykker og daglige turer til Ullevål for å skifte på sår. Det var i grunn en tøff tid, men på den annen side var jeg sjeleglad for at det ikke hadde gått verre.

Selve skaden ble kalt" myk legemsbeskadigelse", ikke ulikt et brannsår faktisk, men med en del tilleggsskader som røket korsbånd, ødelagte sener og nerver samt en most menisk.

Her er et bilde tatt ca 4 uker etter ulykken. Da syntes jeg at det var blitt mye bedre. Såret på høyre lår er der jeg tok hud fra.

Så at jeg i dag kan trene aerobic, sykling, langrenn og slalom er jeg kjempefornøyd meg. Og stolt.