Pins til begjær

På nyåret ble vi kjent med den nye app`en til Skistar. Skistar eier flere skisentre i Norge og Sverige (deriblant Trysil). Ved å registrere deg på deres nettside (og med nummeret på heiskortet), registrerer den alle turer du kjører, eller dvs den registrerer hver gang du kjører gjennom en heisport. Du opparbeider deg pins etterhvert som du gjør flere ting, feks kjører antall høydemeter, kjører en spesiell heis, kjører på en spesiell dag etc.

Dette er sakset fra hjemmesiden til Skistar:

Nå gjør vi skikjøringen enda mer morsom!

Hadde det vært opptil meg, hadde teksten vært: "Nå gjør vi skikjøringen enda mer slitsom"

Vi fikk litt dilla på disse pinsene så vinterferien ble jo rene treningsleiren. Tidlig opp og ut i bakken, langrenn var jo uaktuelt og sistemann hjem. Himalaya. "Ikkje bra" for å sitere en kjent DJ.

Etter noen dager med kjøring, var jeg litt sliten og valgt å ta en tidlig kveld i bakken. Sånn i 14 tiden ankom jeg hotellet (bodde på det kjempefine Mountain Resort), "parkerte" skiene i skistallen i kjelleren, heisen opp i 6 og langt borte i gangen bodde vi. Vel fremme på rommet var det bare å få av støvler og stæsj (ryggplate, hjelm, hansker, jakke, bukse) og kaste meg velfortjent på senga. Utrolig digg å slappe av litt.

Så fant jeg ut at jeg skulle sjekke status på MySkistar. Som sagt så gjort. Det var da jeg oppdaget at resten av min familie hadde kjørt 4.500 høydemeter den dagen og dermed fått en pin (Burning Legs Silver). Vi hadde jo kjørt sammen hele dagen så jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde fått pin og hva dette skyldes. Jeg hadde jo gitt meg litt før. Gikk derfor inn på min statistikk og da så jeg at jeg hadde kjørt 4.420 meter. Altså manglet jeg 80 meter for å få pin. Noe så surt! Eller dvs, dette kunne jeg jo gjøre noe med, klokka var rundt 15. Så da var det bare å kreke seg ut av senga, på med støvler og utstyr, bort hele gangen, ned til kjelleren, inn i skapet, ut med skia og ut i bakken med frøkna (eller frua da). Bort til første og beste heis, den er bare på 60m så da ble jeg nødt til å ta en heis til. Kjørte da ned til en annen bakke - og hvem traff jeg der?! Joda, resten av familien. "Jøss" sa Ole. "Hvor har du kjørt?" Akkurat det spørsmålet hadde jeg ikke det minste lyst til å svare på så jeg svarte: "litt rundtomkring."

Med nye 100 meter holdt det til Burning Legs Silver for meg også. Da har det bikka litt over vettu. Det er jo ikke ordentlige pins engang, men når jeg tenker meg om, er vel det like greit.


Sånn ser den ut.

Noe vi for all del unngår er å kjøre gjennom heisåpnerne hvis de står oppe. Det betyr jo at den ikke registrerer kortet og dermed høydemetrene og turen. Dette har vi lært av våre venner på MySkistar (du kan ha venner - omtrent som på Facebook).

Var i Trysil forrige helg også, men denne gangen hadde arrangementet en veldig sosial profil så jeg måtte glemme disse pinsene litt. Men da jeg søndag ettermiddag innså at jeg kunne klare Burnings Legs Gold (6.000 høydemeter), fikk pipa en annen lyd. Rundt kl 15 manglet jeg ca 1.000 høydemeter, så da var det bare å stå på og si "hasta la vista" til Tone og Cecilie.

Pinslaila på tur