Gratulerer med vel gjennomført

Har man gått et skirenn med bra resultat sier man: "gratulerer med flott tid!" Har man gått et skirenn med dårlig resultat sier man: "gratulerer med vel gjennomført"

Til meg sa de: Gratulerer med vel gjennomført. Les: dette gikk relativt dårlig.

Og her snakker vi ikke om en litt dårlig tid, vi snakker om en ordentlig dårlig tid. Tror jeg kom på 55 plass i min klasse. I min klasse var det rundt 80 startende.

Jeg vet i grunn ikke hva som gikk så galt. Formen var bra før start, skia satt som et skudd og jeg gledet meg til å gå. Det var riktignok "friskt" (les dritkaldt) i startområdet (noen snakket om minus 18) så jeg måtte jobbe litt for å holde varmen. Det gikk egentlig greit.

De første 5 km er jo harde og dette gikk tungt. Jeg hadde havnet i pulje 4 og det må ha vært en gedigen misforståelse. Da jeg hadde gått ca 2 km hadde hele gruppen gått fra meg. Dvs det var meg og en annen mann. Mannen snur seg mot meg og sier: "ja, da er det bare oss igjen da." "Det blåser jeg i" var svaret mitt. Allerede da hadde humøret dalt noen hakk. Jeg tenkte at jeg måtte gå i mitt eget tempo og ikke la meg affisere av alle som freste forbi meg. Sannheten var nok at jeg dro på litt hardt. Jeg tenkte det var greit for det løsner jo før eller siden. Det løsna ikke. Aldri. Ved første målestasjon viste det seg at jeg hadde gått like fort som i fjor, men dette fikk jeg ikke med meg.

Da jeg kom til første drikkestasjon etter ca 7 km var jeg utstlitt. Tenkte det hjalp med drikke og kjeks, men det hjalp ikke stort. Turen videre til Kobberhaugshytta var veldig lang. Den ene etter den andre passerte meg. Til og med én med anorakk, én med eldgamle ski og én med fullstendig manglende teknikk. Alle gikk fra meg.

Da jeg kom til Kobberhaugshytta var jeg like sliten. Heiv innpå en brødskive, kvikklunsj, sportsdrikke, vann - ingeting hjalp. Det var så tungt så tungt og det gikk i snegletempo. Noen hadde satt på brekket inne kroppen og det er utrolig dårlig gjort. På Tryvann var det drikkestasjon og jeg sa til de jentene som sto der: "jeg er så sliten!" Det er bare så utrolig teit å si når man bare har gått 20 km. Tenk de stakkarene som hadde gått 45km! Så kom jeg og sutra over å være sliten. Skikkelig patetisk. Jentene på Tryvann sa det bare var 5 km igjen, jeg så på klokka og krysset fingrene for 2,45. Etter å ha peiset på (fremdeles i snegletempo), en god stund (5-10 minutter) kom 5km skiltet. Sendte jentene på Tryvann noen ufine tanker. Det må ha vært 5,5 der de sto - hvis ikke 6km - da sier man ikke sånt. Grr. Det var omtrent på dette tidpunktet jeg lovte meg selv at jeg aldri, aldri skulle gå et skirenn igjen.

Høydepunktet under turen var helt klart heiagjengen på fra Bøler og omegn. Først så jeg Jon tydelig parkert langs siden. Jeg hoiet og skrek og plutselig var hele heiagjengen på plass med Haakon i spissen. Kjempegøy! Da gikk jeg som en gud bortover løypa - måtte vise meg fra min beste side tross alt. Det hører også med til historien at jeg hadde nedlagt forbud mot at de skulle stå i oppoverbakke. Da er jeg et pussig syn.

Kom meg i mål på 2,52,58. På dette tidspunktet visste vi ikke hvor lang løypa var. Skiforeningen kaller den for 23km, men løypa var lagt om i år, og var en god del lenger. Derfor visste jeg ikke hvor misfornøyd jeg skulle være. Runkeeperen min viste 26km. Stemmer det, gikk jeg faktisk like fort som i fjor. På resultatlistene står løypa nå korrigert til 25km hvilket betyr at jeg gikk noem minutter saktere enn i fjor. Men i fjor hadde jeg hvertfall en fin tur.

Dagen derpå var jeg kjempesliten. Mer sliten enn et langt sykkelritt. Jeg forstår ingenting. Føler meg i brukbar form og bedre enn i fjor. Jeg hadde bare en kjempedårlig dag. Så nå har jeg lyst til å forfølge den tanken litt, for hvis jeg hadde en dårlig dag, er det vel bare å prøve en gang til? Finne et annet renn? Nå, ganske snart?

Før start, mens livet fremdeles var lett

Holmenkollen Skimaraton

I morgen skal jeg gå Holmenkollen Skimaraton. Alle idrettsutøvere med respekt for seg selv må blogge om en slik begivenhet før, under og ikke minst etter rennet. Så her kommer noen tanker fra meg.

Det jeg er aller mest fornøyd med er at vi får et sånt fint klistremerke vi kan sette på skiene. Da ser alle at jeg har gått Holmenkollen Skimaraton - og ikke nok med det, jeg tror ikke det er forskjell på merkene om man går den lange etappen på 56 km eller den korte på 23 km. Da er det kanskje noen som tror at jeg har gått 56 km og at jeg dermed er supersprek. Det er tipp topp, for det stemmer ikke. Har ikke tenkt å ta av det klistremerket på en stund.

Jeg gikk denne etappen (altså 23 km) i fjor også, så en viss erfaring kan jeg vel påberope meg. Først og fremst var det veldig gøy og en flott tur i et flott terreng. Heldigvis hadde vi ikke samme startsted som disse testosterongutta (og jentene) så det var en rimelig avslappet stemning i startområdet for å si det sånn. Jeg kom litt sent til start, dette fordi bussturen gikk relativt tregt og en svært lang dokø som gikk i sneglefart. (nesten bare damer i køen da - gutta hadde sånn portabelt urinal. Aldri sett før og egentlig ganske festlig.)

Etter en pangstart hvor pulsen bikka 100% (ja, jeg har stilt pulsklokka litt nå), var det en nydelig drikkestasjon på Hansemyra. Det som også er veldig fint, er at du går ikke spesielt langt før det dukker opp et skilt hvor langt det er til neste matstasjon. Det som ikke er så fint er at testosterongutta i kondomdress kommer inn på samme løypa etter 5-6 km. Da er det bare å holde kjeft og holde høyre.

Matstasjonen på Kobberhaugshytta er et eneste festområde. Musikk, masse god mat, drikke - glemte et øyeblikk eller to at det var et skirenn jeg gikk. Heiv innpå rundstykker, sjokolade, boller, saft - i det hele tatt et lite herremåltid.

På tross av noe redusert glid, gikk jeg ufortrødent videre. Mer drikke på Tryvann. 3 drikkestasjoner på 23 km er jo genialt. Så begynte det å gå litt tungt. Antall oppoverbakker fra Tryvann til Holmenkollen er unødvendig mange spør du meg. I tillegg virket det som de hadde lagt inn noen ekstra bakker for moro skyld. Og ikke nok med det, det er her Marathon Photos har funnet ut at det er lurt å stå. Der var en grunn til at jeg ikke kjøpte disse bildene da tilbudet kom. Går som en kjerring og holdning som er potetsekk.

Kom i mål på finfine 2,32.  Hvis du lurer på hvordan du har gjort det i forhold til de andre, er det bare å sjekke hvor mange sekker som ligger igjen når du kommer for å hente sekken din. Det var ikke så veldig mange sekker igjen da jeg kom....

Årets startnummer. Hei på meg!

Så dette må jeg jo gjenta. Har ingen ambisjoner om å forbedre tiden min. Spesielt fordi årest løype er 1 km lenger. Da er jeg happy om jeg går på samme tid som i fjor. Har riktignok nye ski, men hun oppå skiene har nok lagt på seg 2-3 kilo siden i fjor. Heia meg og alle andre som skal gå!

Dagens veske

Det er vel en kjennsgjerning at vi damer har en haug med vesker. Intet unntak for undertegnede, men jeg vil påstå at jeg kun har en minimumsbeholdning av en anstendig veskegarderobe.

Problemet med veskene er at de ligger rundt og flyter overalt. Jeg har lenge tenkt at jeg måtte prøve å finne noe fornuftig å henge dem på, men har ikke funnet noe - ikke før nå. Det var da jeg begynte å tenke på garasje (hvorfor i alle gode dager begynte jeg å tenke på garasje?), at en idé begynte å ta form.

Tok meg en tur på Clas Ohlsson. Clas Ohlsson og jeg er egentlig ikke "perfect match," men vi begynner å forstå hverandre for å si det sånn. Og der fant jeg akkurat det jeg lette etter! En lang sak til å skru fast i veggen. Akkurat den oppgaven overlot jeg til Ole.

Se så utrolig smart:

Som dere ser, er jo dette kun noen få vesker. I samme slengen tok jeg noen beinharde, tøffe valg og kastet noen vesker. Da var det jo ekstra kjærkomment at jeg fikk en ny, flott veske til bursdagen min! Så da er vi vel oppe i 15 vesker. Som sagt - en minimumsbeholdning.

En frisk skitur

Familien var på skitur i romjula. Ikke denne romula riktignok, men den før der. Historien er derfor "gammel," men jeg har helt glemt å fortelle den så her kommer`n.

Det var kaldt i romjula i fjor. Vi telte litt på knappene om vi skulle gå på ski eller ikker og jeg sa til barna at":hvis det er kaldere enn minus 20 på parkeringsplassen - da går vi ikke." Da vi ankom parkeringsplassen var det minus 19, så det var innenfor - såvidt. Vi trasket derfor avgårde og hadde en fin tur inn til Mariholtet. Der hadde vi en velfortjent pause før vi gikk videre. På Mariholtet benyttet jeg anledningen til å fylle opp drikkeflasken min som jeg hadde i sekken.

Så gikk turen videre innover, langs Elvågaløypa. Flott, men kaldt. Jeg stoppet og tok dette bildet av de tre andre.

Det var omtrent på dette tidspunkt at jeg begyne å legge merke til at jeg var veldig kald på rompenstumpen. Forsåvidt ikke noe uvanlig, men jeg var så veldig kald. Travet videre og ut på Elvåga. Her kan det vært ordentlig kaldt så jeg gassa på - var jo så inmari kald på rompa. Helt merkelig, men jeg klarte liksom ikke å gå meg varm. Tenkte det hadde blitt enda kaldere. Gampa opp til Gullsmeden og videre opp til Høyås. Her tok jeg en pause for å vente på de andre.

Bestemte meg for å ta en slurk vann. Av med sekken og det var da jeg oppdaget det. Jeg hadde ikke satt på korken godt nok på drikkeflasken så alt vannet hadde rent ut og gjennom sekken og videre nedover meg. Altså mest på rompa. Var det rart jeg var kald? Kjente etter rett under sekken og der var det for sikkerhets skyld istapper. DA frøs jeg da.

Heldigvis (eller ikke) oppdaget jeg dette såpass sent at det var vel bare rundt 3 km tilbake til bilen. Da var jeg helt forstyrra. Og bedre å være forstyrra 3 km enn 6 km. Men på den annen side, hadde jeg stoppet da jeg hadde 6 km igjen, hadde kanskje katastrofen vært avverget (dvs omtrent der bildet ble tatt)

Uansett, var jeg rimelig fortvilet disse 3 km. Gikk med 1 liter iskaldt vann på kroppen liksom. Da jeg kom til bilen var jeg lykkelig for å kunne sette på setevarmer og komme meg hjem. Da jeg gikk ut av bilen hjemme, røyk det av setet av fuktighet.

På badet kunne jeg konstatere at ullundertøyet var gjennomvått og (gjennom)kaldt. Merkelig nok ble jeg ikke syk. Det er nesten ikke til å tro. Akkurat da følte jeg at jeg hadde stålhelse!

Når jeg nå ser på bildet, kan jeg tenke på at på akkurat denne tiden hadde jeg ca 1 liter iskaldt vann vel plassert under ryggen et sted.

Eric

Bloggen min har ligget brakk kjempelenge og det er bare å beklage. Jeg må takke Thomas Riis som ga meg denne gaven det var å få beskjed om at El Trego var mitt nye kallenavn.

Nå skal jeg fortelle om Eric. Broren min Ole, har solgt huset sitt. Dette fordi han samboer, Sarah, flytter tilbake til England sammen med deres felles barn Freya. Sarah ville at Freya skulle gå på engelsk skole så da ble det slik. Da huset ble solgt, måtte Ole flytte mange ting veldig fort. I og med at han ikke har kjøpt seg noe nytt, har han et lagringsbehov for å si det sånn. Derfor ringte Ole til meg og spurte om vi kunne passe på noen planter for han. Selvfølgelig sa jeg ja til det. Men det var før jeg hadde sett dem. Det ringte på døra og der sto det svære "berget" av en plante, klarte ikke å bære den inn en gang. Og ikke nok med det. Det er jo kjempestygt. Her er det:

Det er 2 planter, det forreste er greit nok, men det bakerste er en merkelig forvokst et-eller-annet.

Jeg "klagde min nød" og la ut dette bildet på Facebook. Det så Sarah (som nå hadde flyttet til England). Hun visste kanskje ikke at vi skulle passe på disse plantene og jeg visste ikke at denne planten var hennes. Hun skriver på Facebook: "Please look after Eric well, he´s been with me since he was only 20cm tall"

Så ikke nok med det, denne ugly bugly planten har altså et navn - Eric! Men unnskyld meg Sarah, hvis du er så glad i Eric kunne du vel tatt med ham hjem til England?

Nå har jeg fått stuet han (Eric altså) inn i hjørnet på kontoret så nå gjør den veldig lite ute av seg. Hvis jeg i tillegg glemmer å vanne ham, kan jo dette gå riktig så greit?

En stor dag

I dag har vært en stor dag. Overdriver kanskje en smule, men jeg er veldig fornøyd. For det første spiste jeg lunsj med min venninne/tidligere kollega Jeanette. Jeg har ikke sett henne på kjempelenge så det var superkos. Jeg elsker å høre på historiene til Jeanette. Ler meg i hjel. Jeanette har forøvrig en av Norges viktigste jobber, nemlig å skaffe vann til Afrika (blondineforklart). Hun har nettopp vært i Afrika (Burundi og Rwanda tror jeg) og det var interessant å høre henne fortelle. Vi lunsjet forresten i Operapassasjen. Det var det blitt riktig så fjongt. Som å komme inn i en basarhall. Spisestedene lå som perler på en snor og alle hadde installert seg midt i passasjen. Veldig kult og nesten litt unorsk. Vi spiste på en italiensk ""kantina" som het noe med det. Raske var de også, noe som alltid er en fordel da lunsjen tross alt ikke kan trekkes ut i det uendelige.

Etter det var jeg og hentet mine nye langrensski hos Sportslageret! Jippi! Ole og jeg var der nemlig forrige fredag for å hente Ole sine ski. Jeg hadde tatt med mine "gamle" Madshus Ski for å høre med dem om det var skiene eller meg det var noe galt med. Mannen som ekspederte oss, hadde en kompetansen som overgikk alt jeg har møtt og hadde jeg visst halvparten så mye som ham, hadde jeg vært definert som guru. Utrolig morsomt å handle et slik sted. Han kunne fortelle meg at mine eksisterende ski var ubrukelige. Dette var kortversjonen, slik den ville fremstått på fordsiden av VG. Han forklarte i sju vide og sju brede om hvorfor jeg hadde dårlig glid og at de egentlig ikke egnet seg til noe annet enn å labbe med. Da var det jo helt umulig å slå seg til ro med "labbe i skogen med bål i sekken ski" så jeg måtte jo bestille nye. Han advarte meg imidlertid om at dette var racing ski og mye vanskeligere å stå ned bakker. Han gikk deretter og fant noen "snille" racing ski så han må jo tro jeg er elendig til å stå ned bakker.

Så nå må det komme snø! Jeg som skal gå Holmenkollen Skimaraton og greier (bare den korte da)

Må innrømme at jeg har kjøpt ny skijakke også (ikke i dag da). Den forrige er helt OK, men da min kollega Hedda sa: "ja, det var sånn jakke jeg hadde forrige gang det - eller var det forrige gang der igjen" fikk jeg liksom følelsen av at jeg ikke var helt "up to date". Så nå har jeg en ny i lyseblå. Det får bli julegave til meg fra en eller annen.

Et litt annerledes julebord

På lørdag fylte min fars fetter kone (Elin) 60 år og naturlig nok var vi bedt dit. For i min helt alminnelige familie regnes dette som nærmeste slekta. Festen ble holdt på min fars fetters (Jan Erik) arbeidsplass på Kalbakken.

Det er jo naturlig å presentere seg for de andre gjestene man ikke kjenner fra før, men jeg ser jo at de på den andre siden av håndhilsingen ikke helt henger med i svingene. “ja, jeg er datteren til fetteren til Jan Erik.” Men så fort jeg sier hvem fatter´n er, hjelper det på. “Å ja, han ja”

Følgende familiepersonligheter stilte på festen:

Ole, min bror – han stilte med 2 av sine 4 barn (Hanna og Jens). Den tredje er i England og den fjerde var for liten til å være med. Det minste barnets mor var da heller ikke med. Moren til de eldste 3 barna, var heller ikke tilstede. Ikke mannen hennes heller.

Ole, min mann- stilte med sine 2 barn (Haakon og Fredrik). Deres mor var faktisk tilstede for det er meg. Ikke fullt så komplisert som førstnevnte Ole.

Arne, min far – stilte med kone nummer 2 (blir kalt Thai så da kan man jo gjette hvor hun er fra). Kone nummer 1 (min mor) er dessverre død så da fant han seg en ny kone, omtrent på min alder.  Av Arnes 3 barn, var vi kun 2 tilstede da eldstemann også dessverre er død.

Går det greit så langt?

Arne hadde fått det for seg at han var bedt på julebord (og ikke i 60 års lag). Han stilte derfor med festlig rødt juleslips (som kan spille en sånn trudelutt når man trykker på det.)  Hans kone, Thai, prøvde å forklare ham at det ikke var julebord, men det øret ville ikke Arne høre på. Han forklarte drosjesjåføren at de skulle på julebord, og sjåføren sa da at det var første julebordskjøringen han hadde i år.

Da vi kom frem til selskapslokalet (som altså var arbeidsplassen til Jan Erik) viste det seg at Indisk Tamilsk forening i Norge hadde en stor fest  på samme sted (Tamilsk Buddist Tempel eller hva det sto). Festen hadde akkurat startet da Arne og Thai ankom. Denne tamilske buddistgjengen trodde jo at Arne og Thai skulle på deres fest (se dem for dere) og ble geiledet inn i den store salen til applaus og jubel og tilvist plasser på første rad. Arne, fremdeles med juleslips, spurte da om dette var Pro Nor (jobben til Jan Erik), og da skjønte denne tamilske gjengen at Arne og Thai nok ikke skulle på deres fest, men opp i 2. etasje.

Vel installert i riktig etasje, kunne festen begynne. Det begynte nok å demre for Arne at det ikke var julebord likevel. Masse gaver og greier. Jeg for min del stusset jo litt på dette juleslipset, men fatter´n har såpass mye rart for seg at jeg reagerte egentlig ikke så mye. Det må riktignok legges til at fatter´n har blitt bedt på julebord til Jan Erik flere ganger tidligere.

Arne klarte til og med å holde en tale for bursdagsbarnet sånn på sparket. Noen få, velvalgte ord som man kaller det. Kalte riktignok bursdagsbarnet for Eli, og ikke Elin, men man kan ikke være så nøye på sånt synes jeg. Flink var han!