Her i våres begynte vi med noe veldig hyggelig. Hver mandag møttes vi rett borte i gata og syklet en runde sammen. Denne runden var stort sett Nøklevann rundt, en kjempefin runde på ca 16km. "Vi" i denne sammenheng var mammaer og pappaer i klassen til minstemann.Noen ganger var vi tre og noen ganger var vi seks. Hyggelig, sosialt og flott trening. Kan ikke bli bedre enn det!
Det eneste som er litt synd er at nesten alle som er med og sykler har en eller flere irriterende egenskaper. Jeg synes jeg stadig vekk gjør mitt ytterste for å lage litt dårlig stemning, klage litt eller sladre litt. Men nei da. Ingenting funker i denne gjengen.
For å starte med Frank, han er alltid så positiv og full av energi. Er det mulig liksom. Når jeg klager på en hard oppoverbakke sier han: "synes du den var tung? merket ikke det jeg". Jeg har prøvd gang på gang å klage, men får altså aldri noe respons. Helt håpløst. Jeg på min side har jo gradert alle oppoverbakkene etter hvor fæle de er. Alle er i utgangspunktet fæle, men noen er verre enn andre. Jeg prøver jo stadig vekk å dra stemningen litt ned. Men nei, da, ingen respons. Diagnose: Irriterende positiv. Det må legges til at Frank er gruppas desidert beste syklist, det kunne han godt ha briefet litt med. Men neida, som den sympatiske fyr han her, virker det som han synes tempoet er helt topp.
Så har vi Odd. Han er også veldig hyggelig, men det som er litt irriteterende med Odd er at han ikke sykler så veldig mye. Det i seg selv er ikke så irriterende, men i og med at han sykler ganske mye mindre enn meg, kunne han i det minste ha slitt litt mer underveis. Men neida, han fiser jo opp bakkene som han skulle ha hatt mange mil i bena. Uforskammet fort opp bakken mens jeg kommer pesende etter. Ganske så irriterende. Diagnose: irriterende sprek
Ole (som altså er tidligere beskrevet under avsnittet om min mann). Han er veldig hyggelig, men er det nødvendig alltid å være så hyggelig? Diagnose: Irriterende hyggelig
Mona: verdens skjønneste menneske, men syklingen har en utpreget sosial profil. Da er det helt naturlig å sladre litt og gjerne småklage på andre. Med Mona er det ikke mulig å få i gang en slik morsom konversasjon. Hun har vel aldri sagt et vondt ord om noen. Diagnose: irriterende real.
Kjetil. Også veldig hyggelig og har ingen av de irriterende egenskapene som de andre, bortsett fra at han er veldig skravlete. Han har imponert med å stille med godt humør og relativt beskjedent treningsgrunnlag. Da han på toppen av det hele gjennomførte Kongerittet på 64km er det bare å ta av seg hatten. Ingen grenser neste. Han har det med å slenge med kjeften i tide og utide, men det går rett inn i det ene øret og ut av det andre.
Her er Ole, Odd og Kjetil (Frank var ikke med på denne turen for da var han var han på sykkelferie i Spania. Blæh)
Harald: var vel bare med en eller to ganger, men lider av mye av det samme som Ole (og Frank). Så utrolig hyggelig hele tiden. Det var også han som introduserte meg for Strava så det er vel litt hans skyld at jeg har blitt litt kokelko og ikke kan sykle en eneste Stravastrekning i fred og ro lenger.
Hilde Marit har også vært med én gang. Hun er også den typen som er irriterende sprek. Hun kunne også med fordel slitt litt mer synes jeg. Det verste av alt er at hun er like sprek i løping, et idrettsgren jeg overhodet ikke behersker.
Jeg gir selvfølgelig ikke opp og håper at vi fortsetter denne gode og spreke tradisjonen neste år også!
Vi var forøvrig fem som syklet Kongerittet, et flott ritt med fryktelig lange bakker (som jeg vedder på at Frank ikke la spesielt merke til). Her er vi foreviget før start: