Når noen får høre at jeg blogger, er gjerne det første spørsmålet: "hva blogger du om?" I mangel av noen spesielle interesser, er da svaret at jeg blogger om alt og ingenting. Her kommer et eksempel på det.
For en tid tilbake ringte jeg Telenor kundeservice for vi hadde slitt en stund med mobilen til Haakon. Slitt i den forstand at han ikke kunne sende eller motta MMS. Den første jeg kom i kontakt med, sendte meg et oppsett for dette uten at det hjalp noen verdens ting.
Så da måtte jeg ringe på nytt. Nå hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle ta til takke med at det var mobilen eller oppsettet det var noe galt med. Han som nå tok telefonen hos Telenor prøvde seg (selvfølgelig) med dette, men jeg var helt konkret og sa at dette problemet hadde vart med flere ulike mobiler og om han kunne sjekke om det lå noe i abonnementet. Han gikk nesten motvillig med på det. Sånn omtrent var resten av samtalen:
Mannen: "ka e nummeret?" (nordlending av noe slag)
(Det er litt pussig at jeg må oppgi det, for jeg må jo taste mobilnummeret når jeg ringer dem.)
Mannen: "Å, nå ser æ det med ein gang - det ligg en spærre på nummeret!"
Kari: "Å, er det mulig for deg å oppheve den sperren da?"
Mannen:"Ja, det kan æ gjøre med ein gang - det koster 1.500 kroner"
Kari (skriker nesten):"1500 kroner??!!!"
Mannen: "Ha, ha. Jeg kødda bare!! Ha, ha, ja no vart du lurt!"
Kari: "Eh, ja, jeg begynte å lure..."
Mannen: "HA HA, ja no våkna du, HA HA!!"
Kari: "Eh, ja"
Mannen: "ja, HA HA," (han holdt jo på å le seg i hjel)
Etter at jeg hadde sagt hadet, blir jeg bedt av Telenor å vurdere kvaliteten på tilbakemeldingen ved å taste 1-5 (1 er dårligst, 5 er best). Lurte veldig på hva jeg skulle svare altså...
tirsdag 27. mars 2012
tirsdag 20. mars 2012
Pins til begjær
På nyåret ble vi kjent med den nye app`en til Skistar. Skistar eier flere skisentre i Norge og Sverige (deriblant Trysil). Ved å registrere deg på deres nettside (og med nummeret på heiskortet), registrerer den alle turer du kjører, eller dvs den registrerer hver gang du kjører gjennom en heisport. Du opparbeider deg pins etterhvert som du gjør flere ting, feks kjører antall høydemeter, kjører en spesiell heis, kjører på en spesiell dag etc.
Dette er sakset fra hjemmesiden til Skistar:
Hadde det vært opptil meg, hadde teksten vært: "Nå gjør vi skikjøringen enda mer slitsom"
Vi fikk litt dilla på disse pinsene så vinterferien ble jo rene treningsleiren. Tidlig opp og ut i bakken, langrenn var jo uaktuelt og sistemann hjem. Himalaya. "Ikkje bra" for å sitere en kjent DJ.
Etter noen dager med kjøring, var jeg litt sliten og valgt å ta en tidlig kveld i bakken. Sånn i 14 tiden ankom jeg hotellet (bodde på det kjempefine Mountain Resort), "parkerte" skiene i skistallen i kjelleren, heisen opp i 6 og langt borte i gangen bodde vi. Vel fremme på rommet var det bare å få av støvler og stæsj (ryggplate, hjelm, hansker, jakke, bukse) og kaste meg velfortjent på senga. Utrolig digg å slappe av litt.
Så fant jeg ut at jeg skulle sjekke status på MySkistar. Som sagt så gjort. Det var da jeg oppdaget at resten av min familie hadde kjørt 4.500 høydemeter den dagen og dermed fått en pin (Burning Legs Silver). Vi hadde jo kjørt sammen hele dagen så jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde fått pin og hva dette skyldes. Jeg hadde jo gitt meg litt før. Gikk derfor inn på min statistikk og da så jeg at jeg hadde kjørt 4.420 meter. Altså manglet jeg 80 meter for å få pin. Noe så surt! Eller dvs, dette kunne jeg jo gjøre noe med, klokka var rundt 15. Så da var det bare å kreke seg ut av senga, på med støvler og utstyr, bort hele gangen, ned til kjelleren, inn i skapet, ut med skia og ut i bakken med frøkna (eller frua da). Bort til første og beste heis, den er bare på 60m så da ble jeg nødt til å ta en heis til. Kjørte da ned til en annen bakke - og hvem traff jeg der?! Joda, resten av familien. "Jøss" sa Ole. "Hvor har du kjørt?" Akkurat det spørsmålet hadde jeg ikke det minste lyst til å svare på så jeg svarte: "litt rundtomkring."
Med nye 100 meter holdt det til Burning Legs Silver for meg også. Da har det bikka litt over vettu. Det er jo ikke ordentlige pins engang, men når jeg tenker meg om, er vel det like greit.
Sånn ser den ut.
Noe vi for all del unngår er å kjøre gjennom heisåpnerne hvis de står oppe. Det betyr jo at den ikke registrerer kortet og dermed høydemetrene og turen. Dette har vi lært av våre venner på MySkistar (du kan ha venner - omtrent som på Facebook).
Var i Trysil forrige helg også, men denne gangen hadde arrangementet en veldig sosial profil så jeg måtte glemme disse pinsene litt. Men da jeg søndag ettermiddag innså at jeg kunne klare Burnings Legs Gold (6.000 høydemeter), fikk pipa en annen lyd. Rundt kl 15 manglet jeg ca 1.000 høydemeter, så da var det bare å stå på og si "hasta la vista" til Tone og Cecilie.
Dette er sakset fra hjemmesiden til Skistar:
Nå gjør vi skikjøringen enda mer morsom!
Hadde det vært opptil meg, hadde teksten vært: "Nå gjør vi skikjøringen enda mer slitsom"
Vi fikk litt dilla på disse pinsene så vinterferien ble jo rene treningsleiren. Tidlig opp og ut i bakken, langrenn var jo uaktuelt og sistemann hjem. Himalaya. "Ikkje bra" for å sitere en kjent DJ.
Etter noen dager med kjøring, var jeg litt sliten og valgt å ta en tidlig kveld i bakken. Sånn i 14 tiden ankom jeg hotellet (bodde på det kjempefine Mountain Resort), "parkerte" skiene i skistallen i kjelleren, heisen opp i 6 og langt borte i gangen bodde vi. Vel fremme på rommet var det bare å få av støvler og stæsj (ryggplate, hjelm, hansker, jakke, bukse) og kaste meg velfortjent på senga. Utrolig digg å slappe av litt.
Så fant jeg ut at jeg skulle sjekke status på MySkistar. Som sagt så gjort. Det var da jeg oppdaget at resten av min familie hadde kjørt 4.500 høydemeter den dagen og dermed fått en pin (Burning Legs Silver). Vi hadde jo kjørt sammen hele dagen så jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde fått pin og hva dette skyldes. Jeg hadde jo gitt meg litt før. Gikk derfor inn på min statistikk og da så jeg at jeg hadde kjørt 4.420 meter. Altså manglet jeg 80 meter for å få pin. Noe så surt! Eller dvs, dette kunne jeg jo gjøre noe med, klokka var rundt 15. Så da var det bare å kreke seg ut av senga, på med støvler og utstyr, bort hele gangen, ned til kjelleren, inn i skapet, ut med skia og ut i bakken med frøkna (eller frua da). Bort til første og beste heis, den er bare på 60m så da ble jeg nødt til å ta en heis til. Kjørte da ned til en annen bakke - og hvem traff jeg der?! Joda, resten av familien. "Jøss" sa Ole. "Hvor har du kjørt?" Akkurat det spørsmålet hadde jeg ikke det minste lyst til å svare på så jeg svarte: "litt rundtomkring."
Med nye 100 meter holdt det til Burning Legs Silver for meg også. Da har det bikka litt over vettu. Det er jo ikke ordentlige pins engang, men når jeg tenker meg om, er vel det like greit.
Sånn ser den ut.
Noe vi for all del unngår er å kjøre gjennom heisåpnerne hvis de står oppe. Det betyr jo at den ikke registrerer kortet og dermed høydemetrene og turen. Dette har vi lært av våre venner på MySkistar (du kan ha venner - omtrent som på Facebook).
Var i Trysil forrige helg også, men denne gangen hadde arrangementet en veldig sosial profil så jeg måtte glemme disse pinsene litt. Men da jeg søndag ettermiddag innså at jeg kunne klare Burnings Legs Gold (6.000 høydemeter), fikk pipa en annen lyd. Rundt kl 15 manglet jeg ca 1.000 høydemeter, så da var det bare å stå på og si "hasta la vista" til Tone og Cecilie.
Pinslaila på tur
lørdag 10. mars 2012
Storsenterdagen
Noe av det hyggeligste Fredrik og jeg gjør, er å ta en tur bare oss to. Og da går turen gjerne til et handlesenter. Akkurat nå har Fredrik oppdaget Sandvika Storsenter så da er det dit vi drar. Jeg må legge til at dette er noe vi ikke gjør veldig ofte, men et par ganger i året drar vi avgårde.
Ulempen i dag var at vi ikke hadde bil, men å komme seg til Sandvika Storsenter uten bil, burde ikke by på de store utfordringene. Oppdaget tidligere denne uken at Sandvika Storsenter nå tilbyr en senterbuss fra Oslo S. Helt gratis. Genialt tenkte jeg. Det var alt annet enn genialt. Det var en skivebom av dimensjoner. Jeg hadde fått med meg at den skulle kjøre innom Henni Onstad senteret, men regnet med at den kjørte noenlunde rett ut dit. Men langt derifra. Jeg tør å påstå at dette var den aller mest kronglete og langtekkelige måten å komme seg ut av Oslo sentrum på. Da den svingte opp Hegdehaugsveien holdt jeg på å svime av. Utenfor Vigelandsparken skulle den attpåtil ha en kunstpause (som bussjåføren kalte det). Helt, helt grusomt. 45 min tror jeg den brukte ut til Sandvika. I tillegg satt det en dame på første rad og niskravla med bussjåføren. Hun hadde et liten datter på under 2 år og hun skrøt uhemmet av datteren sin. Ække det litt snålt?
Vel fremme på senteret var Lefdal første stoppested. Det er Fredrik som er sjefen denne dagen når det gjelder butikkvalg, men jeg klarer å lure inn noen stopp histen og pisten så jeg kom hjem med nye skåler, skjeer og Puka te. Det viktigste var likevel SSX spillet Fredrik var på jakt etter. Det var ikke så lenge etter at det var i boks at han ville hjem.
Klok av skade skulle vi ikke ta den dumme bussen hjem. Hadde sjekket at toget ville bruke 15 min til Oslo S. Nydelig. Not. Da toget ankom Skøyen fikk vi beskjed om at dette var siste stopp for det var noen arbeider et eller annet sted. Det var satt opp buss videre. Og jeg som var ferdig med buss. Da vi kom ut fra togstasjonen, står det selvfølgelig ikke busser og venter. Neida, det er bare å vente. Først buss skulle til Lillestrøm og IKKE Oslo S. Fantastisk opplegg. Tilslutt havnet vi på bussen til Nationaltheateret. Kom til Nationaltheateret akkuart ett minutt etter at bussen vår hjem gikk. Blir så kjempehumør kjenner jeg. Da ble det T-banen og var hjemme omtrent 1 time og 20 min etter av vi dro.
Men vi hadde en kjempehyggelig tur altså. Jeg er bare ikke skrudd sammen for å reise kollektivt som ikke går på skinner.
Ulempen i dag var at vi ikke hadde bil, men å komme seg til Sandvika Storsenter uten bil, burde ikke by på de store utfordringene. Oppdaget tidligere denne uken at Sandvika Storsenter nå tilbyr en senterbuss fra Oslo S. Helt gratis. Genialt tenkte jeg. Det var alt annet enn genialt. Det var en skivebom av dimensjoner. Jeg hadde fått med meg at den skulle kjøre innom Henni Onstad senteret, men regnet med at den kjørte noenlunde rett ut dit. Men langt derifra. Jeg tør å påstå at dette var den aller mest kronglete og langtekkelige måten å komme seg ut av Oslo sentrum på. Da den svingte opp Hegdehaugsveien holdt jeg på å svime av. Utenfor Vigelandsparken skulle den attpåtil ha en kunstpause (som bussjåføren kalte det). Helt, helt grusomt. 45 min tror jeg den brukte ut til Sandvika. I tillegg satt det en dame på første rad og niskravla med bussjåføren. Hun hadde et liten datter på under 2 år og hun skrøt uhemmet av datteren sin. Ække det litt snålt?
Vel fremme på senteret var Lefdal første stoppested. Det er Fredrik som er sjefen denne dagen når det gjelder butikkvalg, men jeg klarer å lure inn noen stopp histen og pisten så jeg kom hjem med nye skåler, skjeer og Puka te. Det viktigste var likevel SSX spillet Fredrik var på jakt etter. Det var ikke så lenge etter at det var i boks at han ville hjem.
Klok av skade skulle vi ikke ta den dumme bussen hjem. Hadde sjekket at toget ville bruke 15 min til Oslo S. Nydelig. Not. Da toget ankom Skøyen fikk vi beskjed om at dette var siste stopp for det var noen arbeider et eller annet sted. Det var satt opp buss videre. Og jeg som var ferdig med buss. Da vi kom ut fra togstasjonen, står det selvfølgelig ikke busser og venter. Neida, det er bare å vente. Først buss skulle til Lillestrøm og IKKE Oslo S. Fantastisk opplegg. Tilslutt havnet vi på bussen til Nationaltheateret. Kom til Nationaltheateret akkuart ett minutt etter at bussen vår hjem gikk. Blir så kjempehumør kjenner jeg. Da ble det T-banen og var hjemme omtrent 1 time og 20 min etter av vi dro.
Men vi hadde en kjempehyggelig tur altså. Jeg er bare ikke skrudd sammen for å reise kollektivt som ikke går på skinner.
Abonner på:
Innlegg (Atom)