Da jeg var litt uheldig med naboens kanarifugl

Jeg var ikke så veldig gammel, rundt 6 år kanskje. Vi var hos våre hyggelige naboer i juleselskap. En av sønnene i familien hadde en kanarifugl. Den holdt til i buret sitt inne på rommet til denne sønnen. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg gikk inn på det rommet, måtte jeg umiddelbart sjekke om kanarifuglen var i buret sitt eller om det fløy rundt i rommet. Hvis den fløy rundt i rommet, måtte jeg forte meg å lukke døren slik at kanarifuglen ikke fløy ut i resten av huset for da ville det bli umulig å få kanarifuglen tilbake på rommet og inn i buret.

I og med at brødrene mine og noen av de andre barna var på dette "kanarifuglrommet," hadde også jeg lyst til å gå inn dit. Var jo fullstendig klar over at jeg måtte være oppmerksom når jeg lukket opp døren. Da jeg åpnet døren for å gå inn, så jeg umiddelbart at kanarifuglen ikke var i buret sitt, men fløy rundt i rommet. Og ikke nok med det, jeg så også at kanarifuglen var på full fart mot døråpningen. Jeg gjorde da som jeg hadde fått beskjed om - smalt igjen døren så fort jeg kunne. Ulempen var at jeg rett og slett moste kanarifuglen i dørsprekken.

Det ble selvfølgelig litt oppstandelse og jeg var jo fryktelig lei meg. 6 år og knerta min første (og siste) kanarifugl. Regner i grunn med at barna ble ganske lei seg de også. Jeg husker hvertfall at foreldrene var helt fantastiske og gjorde alt for å vise at de ikke var sinte. Det var jo et uhell.

Selv brødrene mine skjønte at dette tuller man ikke med med det første, så det tok vel noen år før de kom med utsagn som: "og kanarifuglen kom ikke ut heller den..."

I familien vår har vi jo bilder av det meste, men dette har vi heldigvis ikke noen bilder av.

Da Fredrik traff bassengbunnen med hodet først

I sommer var vi på ferie i Spania, nærmere bestemt Nerja. En sjarmerende, liten by noen mil fra Malaga. Late og deilige dager hvor valget på morgenen var om vi skulle på stranda eller til bassenget. Denne dagen ble det bassenget. Jeg lå på solsengen og ante fred og ingen fare da jeg hører en gutt skriker høyt. "Åj," tenkte jeg "det var et ordentlig skrik." På det som antageligvis var ren refleks, reiste jeg meg opp for å se hvem det var. Og der ser jeg min sønn, med blodet rennende fra hodet, forskrekket gå opp av vannet. Ole var der og løftet ham raskt opp. Jeg sank sammen som en sekk og klarte ikke å gjøre annet enn å skjelve og riste. Det var så mye blod. Heldigvis var det 2 badevakter til stede, den ene tok seg av Fredrik, den andre ringte etter sykebil. Etter en stund klarte jeg å karre meg bort til Fredrik. Før jeg ser skaden til Fredrik, hører jeg Ole si:" Det er ikke så ille som forrige gang Fredrik". Det var da jeg trakk et lettelsens sukk. "Forrige gang" var nemlig da han lånte trehjulssykkelen til naboen, kjørte ned bakken bak i hagen. Traff hjørnet på uteboden med hodet, Enden på visa den gangen ble 14 sting i hodet. Mor satt da som en ubrukelig haug i et hjørne på Legevakta da han ble behandlet.
Fredrik hadde nesten sluttet å blø og situasjonen var forsåvidt under kontroll selv om vi var hyperstressa. Jeg så han hadde et kutt som måtte sys. Han ble båret ut fra svømmebassenget og vi satt og ventet på sykebil. Haakon og jeg ordnet med praktiske ting som pass, forsikringskort og sånn. Da vi kom frem til sykehuset prøvde Ole å kommunisere med spanjolene om forsikring mens jeg trøstet og småpratet med Fredrik. Han var naturlig nok redd og usikker og skulle snart sy. Så spurte Fredrik om jeg kunne synge en sang. Akkurat da, var det ikke én tilgjengelig sang i mitt hode. Det var helt fullstendig tomt for alt av sanger. Jeg tenkte så det knaket, men ingen sanger. Bare én sang klarte å trenge igjennom. Og da måtte jeg jo synge den. Synd, men sant. Melodien er "Bring Back my honey to me" og teksten er som følger:

Hvis jeg var en engel med vinger,
så skulle jeg flydd over byen.
Og helt i meg øl og ertesuppe
og driti på svina fra lyn.
Driti, driti og driti på svina fra Lyn fra Lyn
Driti, driti og driti på svina fra Lyn

Fredrik var i grunn fornøyd. Vålerengapatriot som han er. De spanske "sydamene" trakk på smilebåndet, de kjente jo igjen sangen. Enda godt de ikke forsto språket. Etter 6 sting i panna, var tøffe og modige Fredrik klar for å dra hjem til leiligheten.

Noen timere senere var hår og ansikt vasket og Fredrik var i overraskende god form. Vi gikk på en restaurant rett nedi gata.

Vi er selvfølgelig glade for at det tross alt gikk bra og at han ikke fikk noen andre (og mer alvorlige) skader. Han kunne riktignok ikke bade noe mer så det ble litt dumt for han. Han tok stingene mandag ettermiddag og tirsdag skulle vi hjem. Gjett hvem som badet som en gal de timene!

Da jeg skulle lære Haakon å hoppe fra femmer´n

Ulvøya er mitt barndoms paradis. Jeg tilbragte hver sommer på Ulvøya. Jeg og mine Ulvøya venninner var mye på Sydstranda, stedets badestrand. Her var det sandgrunn, stupetårn, sklie og kiosk. Hva mer kan man ønske seg? I og med at det var (og fremdeles er) stupetårn der, ble det til at vi utfordret oss på denne. Husker godt følelsen av å stå på toppen med skrekkblandet fryd og gleden over å tørre. Det er rett og slett veldig gøy.

Derfor har det blitt til at jeg har opprettholdt hoppingen fra femmer´n. Jeg møter riktignok en og annen forfjamset guttunge på toppen som lurer på om jeg virkelig skal hoppe. Og ja da, det skal jeg. Det er ikke mange av oss der oppe for å si det sånn. Når jeg tenker meg om, er det vel egentlig bare meg av mitt kaliber (les: alder) der oppe.

Dette betyr at jeg også synes jeg kan påberope meg en viss tyngde innenfor dette fagfeltet. Så da Haakon dristet seg opp på toppen da han var rundt 9 år, manglet det ikke på gode råd fra mor. Blant annet å holde armer og ben samlet. Armer helt inntil kroppen og ben rett ned. Man slår seg nemlig en del mer fra femmer´n enn fra tre´ern hvis man ikke passer på dette.
Her er det viktig å gå foran med et godt eksempel og sånn så det ut:

Jadda, snakk om eksemplets makt. Så nå har jeg i grunn ikke så mye jeg skulle sagt....
Bildet er forøvrig knipset av min far og bildet er herlig.

Da jeg var liten jente

Er fullstendig klar over at jeg med denne tittelen plutselig kan fremtstå som en eldre dame, men det er selvfølgelig helt feil. Jeg synes jeg har opplevd så mye rart. Noe av det skyldes at jeg har en far som ikke er som alle andre. Dette har bragt meg oppi mange morsomme situasjoner. Akkurat denne historien er hverken morsom eller kan skyldes min far, men heller litt dramatisk.
Da jeg var litt over 1 år, brant nemlig huset vårt opp. Mamma våknet av at hunden vår sto utenfor soverommet deres og pep. Da hun gikk ut i gangen, var den full av røyk. Forskrekket vekket hun far og de får evakuert familien. Vi hadde soverom i andre etasje og vi måtte hoppe ut av vinduet. Brødrene mine er en del år eldre enn meg og var rundt 10-12 år. Disse hoppet derfor ved egen hjelp. Jeg var såpass liten at mamma måtte kaste meg ut av vinduet. I og med at det var i april og fremdels litt snø i hagen, siktet hun på en liten snøhaug og kastet meg mot den i håp at det skulle bli litt mykere å falle. Så hoppet mor og far etter. Hunden fikk de dessverre ikke med seg. Den hadde gått og gjemt seg. Vi fikk ikke med oss noen ting ut av huset. Med ett unntak. Far har jobbet som pressefotograf i mesteparten av sitt liv, så kameraet klarte han å ta med seg. Å se sitt eget hus brenne, er nok meget spesielt, men å ta bilde av det, er kanskje enda mer spesielt.

Til historien hører med at huset ble bygget opp igjen, nå med soverom i første etasje.